Fredag 2. desember 2016
Midt i julebordsesongen hadde Sivert Høyem valgt å avslutte årets Lioness-turné i Oslo, med to fullsatte hus på Sentrum Scene – Høyem har så visst blitt allemannseie. Og sånt blir det skravling av. I stor kontrast til hvordan han startet denne turneen i Oslo Spektrum i febaruar. Før konsertstart var det så mye kakling i salen at jeg var redd folk ikke skulle klare å overlate vokalen til Sivert etter hvert. Heldigvis gikk det tålelig greit under låtene, men i pausene var det helt krise. Det var tydeligvis svært tøft å være stille i tre minutter av gangen, og det ble derfor noe vanskelig å få med seg hva Sivert prøvde å si mellom låtene.
Med seg på scenen hadde han Cato Salsa (gitar), Christer Knutsen (gitar, orgel, piano, munnspill), Øystein Frantzvåg (bass) og Børge Fjordheim (trommer), og de sparket i gang kalaset med «The Boss Bossa Nova» fra seneste soloplate «Lioness». Og vi skulle ikke lenger ut i settet enn til låt nummer to før de penset over på Madrugada-katalogen med «Belladonna». Sivert kunne røpe at de skulle spille lenge denne kvelden, og de raste derfor rett videre med «Black And Gold», «Lioness» og «January 3rd». «What’s On Your Mind?» skulle vise seg å bli kveldens gåsehudøyeblikk, her kom virkelig Høyems stemme til sin fulle rett, og dette var også første låt med Christer Knutsen på tangenter.
Før «The Riviera Of Hades» kunne Sivert avsløre at denne låta handler om flyktninger, og han holdt en kort appell om at det trolig er mulig å gjøre mye mer her i verden enn vi gjør i dag. Lys og røyk bidro til å gi låta en utmerket stemning. Deretter var det tid for «My Thieving Heart», hvor de ikke overraskende fikk selskap av Marie Munroe på scenen. En vakker duett, etterfulgt av «This Old House» fra Madrugadas klassiske debutskive «Industrial Silence». Her akkompagnerte Knutsen på munnspill, som ga meg noen Bruce Springsteen-vibber.
«Prisoner Of The Road» ble fremført kun med piano og Siverts kassegitar, noe som virkelig beviste hvor latterlig bra Sivert Høyem synger. Jeg tror aldri jeg har hørt han har hatt en dårlig dag på jobben, og det ble spesielt tydelig i denne nedstrippete låta. Videre fulgte «Into The Sea», «Görlitzer Park» og «Give It A Whirl», før selvskrevne «Majesty». Dernest fikk vi en liten leksjon i sceneopptreden fra Høyem som kunne fortelle oss at etter neste, og tilsynelatende siste, låt kom de til å gå av scenen – for å høste litt ekstra applaus. «Dette er noe nytt jeg kom på nå, som kommer til å revolusjonere hele showbiz. Vi har fortsatt mange låter igjen å spille, men vi kommer altså til av gå av scenen først.» Før de kom så langt måtte de selvfølgelig igjennom «Sleepwalking Man»; første singel fra det nyeste albumet, og de kunne dermed gå av scenen til trampeklapp.
Etter en liten pust i bakken bak scenen kom de som annonsert tilbake, og leverte Madrugadas «The Kids Are On High Street». Sivert var i slaget, og hoppet ned fra scenen og klatret på gjerdet ut mot publikum. Et øyeblikk trodde jeg han skulle crowdsurfe, men det ble visst med hengingen på gjerdet. Under «Northwind» var det duket for kveldens andre gjesteartist; saxofonist, og frontmann i Shining, Jørgen Munkeby, som så avgjort spritet opp låta. Høyem tok seg sågar en pause midt i låta for å la sax og gitarer briljere alene på scenen. Munkeby ble også værende utover i neste låt «High Society», før vi fikk nok en Madrugada-favoritt; «Electric».
Og akkurat mens jeg tenkte at Christer Knutsens munnspill ga noen av låtene et Bruce Springsteen-preg, så dro de jaggu til med en versjon av Springsteens «Tougher Than The Rest». En kjærkommen overraskelse, særlig siden akkurat denne låta var en av de jeg savnet under sommerens Bruce-konsert i Frognerparken. Dette veide nesten opp for at de droppet å spille «Silences». Men bare nesten. Jeg var helt sikker på at de skulle runde av med «Silences», en av årets vakreste låter, men etter «Moon Landing» var det slutt – etter høflig bukking gikk de av scenen, og kom altså ikke tilbake en siste gang. Dog var dette en særs verdig avslutning på et aktivt år på veien for Høyem & Co.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Tommy Østby