Ghost @ Telenor Arena, Oslo

Onsdag 15. juni 2016

Mandag landet Ed Force One med pilot Bruce Dickinson og resten av gutta i Iron Maiden på Gardemoen – for å spille på Fornebu, ironisk nok. Ekte rockestjerner flyr selvfølgelig sin helt egen Boeing 747 jumbojet – The Book Of Souls World Tour Edition – med sjefen sjøl i cockpiten. 

Med seg på scenen denne onsdagskvelden hadde de Ghost som special guest. Etter fem minutter med kirkekorintro trådte Papa Emeritus III og hans fem nameless ghouls inn på denne håpløse arenaen. En like håpløs lyd åpenbarte seg da de svenske spøkelsene satte i gang med «From The Pinnacle To The Pit». Altfor mye diskant og en grøtete lyd hvor det var vanskelig å skille instrumentene fra hverandre preget hele konserten.

Og hva hadde skjedd med Papa, som vanligvis inntar rommet med sin majestetiske kappe og pavehatt? I stedet var det Mikke Mus-utgaven som møtte oss. Riktignok har han vært syk den siste uka, han mistet stemmen og bandet måtte kansellere to av helgas festivaljobber, men var han så dårlig at han ikke orket å bære pavehatten på hodet? Paven selv er etter min mening det svakeste leddet i dette bandet, jeg har alltid hevdet at han har en altfor pinglete stemme til resten av det pompøse konseptet (mulig jeg banner i kjerka nå). Og det hjalp vel ikke akkurat å være «screwed up on morphine», som han så fint uttrykte det selv. Kombinert med den elendige lyden i Telenor Arena ble stemmen hans enda spakere enn vanlig, i perioder hørte vi han knapt.

De fortsatte med en av sine mest kjente låter «Ritual», etterfulgt av den noe kjedeligere «Prime Mover» som lett kunne vært byttet ut med «He Is». Ja, for de spilte faktisk ikke den! Deres siste skive «Meliora» ble av mange, inkludert oss, kåret til et av fjorårets beste album, hvor alle snakket om «He Is» som en av de beste låtene fra 2015. Jeg skjønner at det er vanskelig å plukke ut låter til en setliste som bare består av åtte låter – men makan! «Cirice» fra samme album var kveldens beste, mest fordi låta har noen roligere partier hvor vokalen ikke druknet fullstendig i smørjen av instrumenter. Videre fikk vi selvfølgelig klassikeren «Year Zero», til glede for et syngeglad publikum som stemte i på ‘Hail Satan, Archangelo’.

«Absolution» og «Mummy Dust» ble også spilt, før Papa fant det for godt å holde en liten appell for kvinners orgasme. På dårlig gjennomført og tilgjort italiensk aksent fikk vi servert følgende visdomsord: ‘Still today the female orgasm is regarded as a craft of the devil. But we celebrate the female orgasm!’ Dermed avsluttet de som de alltid gjør, med «Monstrance Clock» hvor en nesten fullsatt arena messet med på ‘Come together, for Lucifer’s son’.

3/6 | Marianne Lauritzen

Foto: Ellen Palmeira