6.–9. JUNI 2018
KILLSWITCH ENGAGE
Killswitch Engage inviterte til party med Beastie Boys’ «Fight For Your Right» på høyttaleren før konsertstart. Midt i solsteika, midt på ettermiddagen, på Sweden Rocks nest største scene. Festen ble satt igang med «Strenght Of The Mind», og vi fikk en time med variert låtutvalg, hvor de fleste var hentet fra bandets to siste album. «My Curse» ble dedisert til alle damene i forsamlingen, mens «Hate By Design» ble tilegnet «our fucking president» Trump, og sånt ser jo alltid ut til å falle i god jord hos publikum. Utover dette besto kommunikasjonen fra scenen i platte fraser som «We like to play metal, drink beer and show our nuts to women». Men moshpiten foran scenen vitnet om at publikum var godt fornøyd med dagens levering fra bandet. Og lyden var også veldig bra gjennom hele konserten. De avsluttet med å hedre «the mighty Dio», som de sa, ved å spille sin versjon av «Holy Diver». Og da blir det jo alltid topp stemning! 3,5/6 | Marianne Lauritzen
H.E.A.T
Svenske H.e.a.t entret, helt ubeskjedent, scenen til Glenn Freys «The Heat Is On» på anlegget, før de sparket igang med «Bastard Of Society» fra fjorårets album «Into The Great Unknown». Gutta spilte flest låter fra sine to siste album. Litt pussig var det at de ikke spilte sin kanskje mest kjente låt «1000 Miles», kjent fra Melodifestivalen anno 2009. Riktignok var det før Eriks karriere i bandet, men han han synger da andre låter fra samme periode. Tittelsporet fra den nyeste skiva burde de strengt tatt også spilt. Til gjengjeld fikk vi de absolutte høydepunktene «Eye Of The Storm» og «Living On The Run». Midt i «Beg Beg Beg» lagde de en medley med AC/DCs «Whole Lotta Rosie» og Janis Joplins «Piece Of My Heart». Litt unødvendig i et såpass kort sett, med nok at egne låter å ta av. Vokalen var ikke alltid top notch, men det kan vel ha en viss sammenheng med at Erik Grönwall konstant hopper og spretter rundt på scenen. 4/6 | Marianne Lauritzen
CIRCUS MAXIMUS
Foruten Turboneger var Circus Maximus eneste norske bidrag på årets festival, og det er 10 år siden de spilte der sist. Med andre ord på høy tid med en reprise. På formiddagen på festivalens siste dag inntok de scenen i teltet. Og jaggu var det ikke stappa fullt med folk der inne. Frontmann Michael Eriksen lurte på om folk hadde kommet inn i teltet til dem for å få skygge fra den brennende sola som var tilstede under hele festivalen. Eh, nei Michael, å stå midt i en folkemengde innenfor teltets plastduker var vel noe av det klammeste vi har opplevd på lenge. Men det satte ingen demper på publikum som storkoste seg under Circus-guttasopptreden. De sparket igang kalaset med «Havoc», «Abyss» og «Wither». «The One» og «Flames» utgjorde et høydepunkt, hvor publikum var ekstra med på notene. Og selvfølgelig «Namaste», som nesten alltid utgjør klimakset i en konsert med Circus Maximus. Så også her. De rundet av med «Game Of Life» og «I Am», før de sendte oss ut i solsteika igjen. Så får vi håpe at teltet ikke bare var fylt med nordmenn, men at de kanskje også fikk seg noen nye fans etter denne konserten, som var like bra levert som vanlig. 5/6 | Marianne Lauritzen
LACUNA COIL
Italienske Lacuna Coil er et band jeg lenge har hatt lyst til å se, men aldri fått mulighet, derfor var dette ett av bandene jeg gledet meg aller mest til i forkant av festivalen. Noe skuffet ble jeg da det lot til å være litt dårlig lyd på begge vokalene da de snurret det hele igang med «Our Truth». Lyden tok seg litt opp utover i settet, men kunne generelt vært bedre. De kunne nok også med fordel ha fått en noe senere spilletid. Gotisk metall med liksminke, midt i blendende solsteik, var en tanke snålt. Før «The Army Inside» kom Cristina Scabbia med oppfordringen «We can be our own best friends, or we can be our own worst enemies, as long as we’re leaving the army inside», mens hun klappet seg på hjertet. «The House Of Shame» fra «Delirium» ble et musikalsk høydepunkt, særlig hva gjaldt Cristinas vokalprestasjoner, her fikk hun virkelig skinne mellom growlingen til Andrea Ferro. «My Demons» fra samme plate gjorde seg også svært bra live. «I wanna hear every single voice at Sweden Rock», befalte Cristina som introduksjon til deres ypperlige versjon av Depeche Modes «Enjoy The Silence». Forestillingen ble avsluttet med Christinas visdomsord «No matter what bullshit that happens in life, we fear nothing», og den påfølgende sistelåta «Nothing Stands In Our Way». 4,5/6 | Marianne Lauritzen
TARJA
Tarja Turunen er vel best kjent for de fleste som gullstrupen fra Nightwish, og det er vel ikke helt feil av oss å si at hun ikke har lykkes like bra på egenhånd i etterkant. Noen soloplater har det blitt, uten at noen av dem kommer til å få lang omtale i historiebøkene. Tarja gjestet Sweden Rock Festival også i fjor, da som vokalist på noen låter for Sweden Rock Symphony Orchestra. Men i år var hun tilbake for å fremme egen karriere. Det er ikke til å stikke under en stol at solomaterialet hennes ikke er helt på høyde med Nightwish sitt repertoar, det viste seg ganske tydelig da hun kjørte et lite knippe med Nightwish-låter. Tarja kunne også fortelle at hun er en stor Muse-fan, og hedret dem ved å spille sin versjon av deres «Supremacy». Det var faktisk en av de bedre punktene på settlista, med sin store kontrast mellom fete riff og operavokal. Av Tarjas eget materiale skilte «Victim Of Ritual» og «Until My Last Breath» seg ut som høydepunkter. Men hun burde absolutt ha spilt «I Walk Alone». Konserten ble rundet av med Nightwish sin versjon av Gary Moores «Over The Hill And Far Away». Til allsang på sletta. En times spilletid var akkurat passe, det kan faktisk bli for mye opera. Men dama kan fortsatt rocke på scenen, dog noe oversminket. Og så skal hun ha kudos for å ha med seg en ganske så rå cellist i bandet. 4/6 | Marianne Lauritzen
Siden fjorårets festival har Live Nation kommet inn på eiersiden. Dette merket vi godt med tidenes headlinerrekke i Maiden, Ozzy og Priest. Men de store headlinerne har nok gått litt på bekostning av lineupen ellers, som var noe svakere enn de siste årene. Det var litt lenger mellom band man måtte se i år. I tillegg ble det sluppet inn i overkant mye folk. Flott for Sweden Rock at festivalen blir utsolgt, men ikke fullt så behagelig for oss. Spesielt under Maiden var det så mye folk at det nesten var umulig å bevege seg. I tillegg må vi gi litt ris for at dofasilitetene var innskrenket til kun to store områder i år, i stedet for å spre dem i nærheten av hver scene som tidligere. Og med så mye folk blir det ganske håpløst å måtte krysse halve festivalområdet for å komme seg på do. Inngangene fungerte også dårlig. Den inngangen som tidligere kun har vært VIP-inngang ble i år brukt som inngang for alle, i tillegg til hovedinngangen, fordi de ventet større innrykk av folk. Det resulterte i noe kortere køer ved hovedinngangen, men den «nye» inngangen var plassert slik at man måtte gå gjennom hele publikumsflokken foran Sweden Stage. Ikke akkurat optimalt.