Volbeat @ Telenor Arena, Oslo

Først ut denne torsdagen var finske Amorphis, som jeg i utgangspunktet hadde sett like mye frem til som Volbeat. Men det var åpenbart ikke noen stor fordel å åpne ballet, de fikk dessverre kveldens dårligste lyd. Dårlig lyd på Telenor Arena sier du? Sjokk! Lydbildet var grøtete og vokalen druknet helt, så man ble liksom aldri dratt helt inn i konserten. De fikk dessuten bare vise seg frem i en halvtime, så før folk rakk å få med seg hva som skjedde på scenen var det over. Altfor kort tid for et så bra band! Vi får håpe de snart kommer tilbake og gjør en full konsert, det har jo allerede gått 1,5 år siden de sist besøkte Oslo. Men gutta gjorde så godt de kunne, og vi fikk låter som «Death Of A King», «Sacrifice», «Hopeless Days», «Bad Blood» og «House Of Sleep». Karakteren hadde garantert blitt høyere uten elendig lyd. 3,5/6

De neste som skulle ha lydsjekk for Volbeat var Breaking Benjamin. Det låt muligens hakket bedre nå, men til gjengjeld var det en ganske kjedelig konsert. De hadde 40 minutter på seg til å overbevise meg om noe annet, uten særlig hell. Det hjalp heller ikke at lyden var så crappy selv da Benjamin Burnley snakket mellom låtene at man ikke fikk med seg hva han sa. Høydepunktet var «Failure» halvveis i settet, og åpningslåta «Blow Me Away». Men jeg ble dessverre ikke blåst i bakken. 3/6

Etter en 40-minutters changeover kom Motörheads «Born To Raise Hell» på anlegget, og varslet at noe var i ferd med å skje på scenen. Sceneteppet falt med et brak da Volbeat entret scenen og satte igang med «The Devil’s Bleeding Crown» fra fjorårets skive «Seal The Deal & Let’s Boogie», og det var umulig å ikke komme i godt humør. Danskene viste relativt tidlig hvem som var sjefene i arenaen denne kvelden. Lyden var vesentlig bedre, og høyere, enn ved de to foregående konsertene. Og ytterst på catwalken hadde de laget en boksering som ble flittig brukt utover i konserten. Man kan vel trygt påstå at det var klasseforskjell i ringen i kveld. Etter åpningslåta, og påfølgende applaudering fra publikum, fikk vi servert følgende gloser fra Michael Poulsen, på overraskende forståelig dansk: «Is that all you’ve got?». Noe som førte til plagsomt skingrende toner fra den kvinnelige delen av publikum, som minnet meg på hvor slitsomt det er å være på konserter med jentevennlige band.

Volbeat fulgte opp med «Heaven Nor Hell» og «Radio Girl», i såpass kjapt tempo at det føltes som om de rushet litt gjennom låtene. Jeg fryktet at hele konserten skulle oppleves som nok en dag på jobben for bandet, men heldigvis var det glemt da de fortsatte med «Lola Montez», «Let It Burn», med selvskrevent pyroshow, og «Doc Holiday». Deretter roet Poulsen det hele ned en anelse med en akustisk jamsession i bokseringen, mens han lurte på om vi likte Elvis Presley og Johnny Cash. Det gjorde vi. Og ikke overraskende gled det hele over i «Sad Man’s Tongue», som en hyllest til The Man in Black. Men vi kom ikke lenger enn ni låter ut i settet før publikum begynte å miste fokus, og under «16 Dollars» startet valfartingen langs seteradene.

Poulsen prøvde underveis i konserten å oppfordre publikum til crowdsurfing. Med mindre hell. Det var vel typ 1 person som tok utfordringen. Om det skyldtes døllt publikum eller arenaen er ikke godt å si. Men det hadde seg sånn at Golden Circle var langt fra utsolgt, noe som gjorde det en smule glissent med folk nærmest scenen. Arrangørene hadde tydeligvis ikke tenkt på at de burde snevret inn inngjerdingen utfra hvor mange billetter som faktisk var solgt til den innerste sirkelen. Det betydde at hoveddelen av publikum ble stående bak gjerdet et stykke fra scenen. Det kan heller ikke ha sett særlig bra ut fra scenen.

Og akkurat idet jeg tenkte at dette muligens var noe av det bedre jeg hadde vært vitne til lydmessig i Telenor Arena så forsvant jaggu lyden! Det gjorde bandet også. Etter «Fallen» gikk de av scenen mens de lot «noen» se på saken. Og det skulle ta 10 MINUTTER, og en aldri så liten pipekonsert, før de kom tilbake. Michael Poulsen prøvde charmig å forklare det hele med «I guess somebody in the building thought the show was over». De prøvde å få opp stemninga igjen med «Slaytan», «Dead But Rising» og pyro. Det hjalp ikke helt at Poulsen hørtes en smule sliten ut i stemmen nå – en lengre kunstpause midt i settet var åpenbart ikke det han trengte. Personlig fant jeg ikke helt rockefoten igjen før de noen låter senere oppfordret publikum til å skru på mobiltelefonene mens de skulle synge om meningen med livet; «For Evigt» skapte allsang og et massivt lyshav i salen, og den ble avsluttet med store mengder hvit konfetti.

Herfra og ut var det egentlig bare moro. «Guitar Gangsters & Cadillac Blood», «The Lonesome Rider» og «Seal The Deal» kom på rad og rekke, før kveldens mest emosjonelle innslag «Goodbye Forever». Denne låta, som jeg til vanlig synes er en gladlåt, ble nå dedisert til Chris Cornell og Chester Bennington, og fikk plutselig en helt ny dimensjon som heller frembragte ståpels. Da gospelkoret kom inn på slutten av låta, riktignok bare på tape, samtidig som de viste bilder av Cornell (og Bennington) på storskjermen, ble jeg visst en tanke tjukk i halsen og våt i øyekroken. Dette gåsehudøyeblikket ble avløst av «Maybellene i Hofteholder», hvor samtlige i salen var med og veivet med armene. Deretter gikk de av scenen. Igjen. Men heldigvis planlagt denne gangen.

Da de kom ut igjen hadde trommis Jon Larsen fått seg et nytt trommesett midt i bokseringen, og trommet igang «A Warrior’s Call», før han fikk selskap av både Rob Caggiano og Kaspar Boye Larsen i ringen. Poulsen derimot ble stående alene igjen på scenekanten. Vi fikk flere ekstranumre, i form av «The Hangman’s Body Count» og «Black Rose» (hvor vi selvfølgelig savnet Danko Jones), før de på sedvanlig vis inviterte en haug med ungdommer opp på scenen mens de rundet av med «Still Counting». Da alle uvedkommende hadde forlatt bokseringen satte de punktum med gitarsoloer, fyrverkeri og masse pyro. Da hadde de vært i ringen i to timer – inklusive en 10-minutters timeout.

Telenor Arena har vel aldri hatt rykte på seg for å være gode på logistikk. Det viser seg gang på gang i eviglange dokøer og barkøer. I tillegg tar det en evighet å tømme arenaen, med like eviglang labyrintgåing. Og for ikke å glemme de lange busskøene. Så denne gangen tenkte jeg at jeg skulle teste å kjøre bil for en gangs skyld. Epic fail! De få parkeringsvaktene som var der da vi parkerte, hadde tydeligvis null kontroll på hvordan de skulle tømme en stor parkeringsplass. Her var det fullt anarki og en ikke-eksisterende køordning. Det var bare å smøre seg med tålmodighet, og forberede seg på å bli stående i, ja du gjettet riktig, en EVIGHET. Eller «For Evigt» som Volbeat ville sagt det. Når køen ikke rikker seg en centimeter, og man ikke har rukket å spise middag, ja da begynner man å kjenne på hvordan Michael Douglas hadde det i «Falling Down». Da vi omsider nærmet oss utgangen ble det tydelig at én eneste Pro Sec-vakt sto for dirigering av alle bilene på hele parkeringsplassen, kledd i svart så han knapt var synlig i mørket. Gleden ved å endelig komme seg ut på veien var også kortvarig, da det viste seg at vi ble omdirigert rundt halve Fornebu før vi kunne vende snuta i den retningen vi egentlig skulle. Fra Volbeat gikk av scenen til jeg hadde bilen på Ring 3 tok det 1,5 time! Man skjønner at arenaen suger når man har begynt å elske Oslo Spektrum… Kjære Live Nation, kan dere please slutte å arrangere konserter i gymsalen på Fornebu?

Når det er sagt så var de fleste av kveldens negative hendelser utenfor Volbeats kontroll. Bandet selv leverte riktig så bra, og de skal ha pluss for masse pyro og fet boksering. Og band som frembringer både smil, rockefot, allsang, gåsehud og tårer i løpet av en konsert har i utgangspunktet levert i mine øyne. Uten den altfor lange dødperioden midtveis i konserten hadde jeg nok trillet en femmer. 4,5/6

Marianne Lauritzen

Foto: Arash Taheri