TORSDAG 23. JUNI
Leprous: De norske progmetallerne i Leprous hadde æren av å åpne hele festivalen. Leprous er en såpass het potet om dagen at mange allerede hadde innfunnet seg på festivalområdet, og et begynnende regnvær gjorde teltscenen til et trygt sted å være. Det var bare litt under en måned siden Leprous sist spilte i Oslo, så jeg var relativt forberedt på hva vi hadde i vente. De sparket i gang ballet med “The Flood”, som de ofte gjør. De spilte totalt syv låter, hvorav fem av dem var fra deres nyeste skive “The Congregation”, Høydepunktet for undertegnede var “The Price”. Sceneshowet var ganske identisk det vi så på Rockefeller, dog skal gutta ha kudos for å være noe mer interessert i fansen, og de virket oppriktig glade for å få åpne denne festivaldagen på Tons Of Rock. 4/6 | Marianne Lauritzen
FREDAG 24. JUNI
Sixx:A.M.: Det var bare to uker siden jeg så Sixx:A.M. på Sweden Rock så jeg var relativt klar over hva jeg hadde i vente. Det jeg ikke var forberedt på var at de bare skulle spille i 45 minutter. Det var altfor kort tid til dagens tredje største band på hovedscenen, og jeg må derfor dele ut litt ris til Tons Of Rock-komiteen. Gutta sjøl derimot, gjorde max ut av den tida de hadde på scenen. Setlista besto av “This Is Gonna Hurt”, “Rise”, “When We Were Gods”, “Everything Went To Hell”, “Prayers For The Damned”, “Lies Of The Beautiful People”, “Stars” og “Life Is Beautiful”. Med andre ord ble det bare tid til fire nye låter og fire av de største hitsene fra tidligere album. Ballader er det første som blir kuttet ut av korte setlister på festival, og vi ble derfor snytt for å se James Michael bak pianoet under “Skin”. Nedtur for oss, men gutta så ut til å trives på scenen og leverte et intensivt show med masse trøkk. 5/6 | Marianne Lauritzen
Sixx:A.M.
Black Debbath: Etter en suveren konsert på hovedscenen, bar det rett ned til teltet for å overvære Black Debbath. Etter første låt holdt HMS-ansvarlig Egil Hegerberg følgende appell; “Velkommen til årets ungomsdebbathleir. Hyggelig at så mange har meldt seg på. Her er det nulltoleranse for alkohol, det er bare lov med øl, vin og brennevin.” Hvorpå de passende fortsatte med låta “Dum dum minister”. Man vet hva man får på en Black Debbath-konsert; en god dose humor og god stonerrock – samt det episke mikrofonstativet til Lars Lønning. Dog hadde de med seg ny trommis for anledningen; “Han gamle ble for dyr”, som Egil sa. 4/6 | Marianne Lauritzen
Alice Cooper: Alice Cooper og hans eminente ensemble gjestet nå Norge for tredje gang på to år, og kan nærmest kalles Norgesvenner. Ulempen med det er at vi har sett det samme showet noen ganger nå, og var derfor ganske forberedt på hva vi hadde i vente denne kvelden. Som vanlig startet Cooper med den mer seriøse delen av showet, før andre halvdel dedikeres til shockrocken og alt den fører med seg at blod, monstre og giljotiner. De åpnet med “The Black Widow”, “No More Mr. Nice Guy”, “Under My Wheels”, “Public Animal #9” og “Million Dollar Babies”. Under “Woman Of Mass Destruction” fikk gutta i Halden det de hadde kommet for å se; Nita Strauss i knestående gitarsolo, etterfulgt av monsterhiten “Poison”, før Cooper tok seg en pause og overlot spotlighten til sitt fantastiske band som ga oss full valuta for penga. Cooper gjenoppsto under “Feed My Frankenstein”, hvor han kom ut av en kiste. Ut på scenen kom også hans enorme Frankenstein-monster. Og det gjorde jaggu Nikki Sixx også, som bidro til at det på et tidspunkt var tre gitarister og to bassister på scenen. Videre fulgte den vanlige prosedyren med Alice i tvangstrøye og kona hans som sykepleier. Under “Ballad Of Dwight Fry” inntok Cooper giljotinen, og Ryan Roxie sin 12-strengs gitar. Som vanlig hadde de et parti med gravstener og coverlåter for å hedre avdøde helter. Nytt av året var at både Bowie og Lemmy var inkludert på denne lista, i tillegg til Jimi Hendrix og Keith Moon (The Who). Et av kveldens høydepunkt var hyllesten til Lemmy og “Ace Of Spades” med bassist Chuck Garric bak mikrofonen. En overbevisende levering fra mannen med den sedvanlige pelskragen. Jeg hørte folk som påsto de spilte Lemmy på tape, men vi som sto nærme scenen, samt kjenner Chuck fra hans eget band Beasto Blanco og vet hva han er god for, vet at det ikke var tilfellet. Det sier ikke så rent lite om hvor bra det var. Deretter ble konserten rundet av med “I’m Eighteen” og “School’s Out”, sistnevnte med et sedvanlig midtparti av Pink Floyd’s “The Wall”, og vi ble overøst med konfetti og store ballonger. Etter denne pompøse avslutningen gikk de av scenen, men kom tilbake for å ta en siste låt; “Elected”. Dette var et nytt tilskudd til det vanlige showet, i forbindelse med valghysteriet i USA. Backdropen viste det amerikanske flagget, og jaggu kom ikke Donald Trump og Hillary Clinton kranglende ut på scenen. Og vi, ja vi ble dynket i enda mer konfetti, lange bånd denne gangen, og sendt blide og fornøyde videre i sumarnatta. Dog bittelitt skuffa over at “He’s Back (The Man Behind The Mask)” og “Hey Stoopid” uteble. 5/6 | Marianne Lauritzen
Alice Cooper
The Carburetors: The Carburetors satte punktum for dag 2 i Halden. Og det gjorde de på en sånn måte som bare de kan – med fast forward rock’n’roll, flammende gitar, gitarknusing og crowdsurfing. Ja, denne gangen tok nemlig Kaid Kidd seg en surferunde på publikum, mens han spilte selv-følgelig! Det var ufortjent mange som hadde dratt hjem, men sånn er det jo på tampen av lange festivaldager. Vi som holdt ut derimot, fikk tre kvarter med et knippe nye og gamle låter, som “Burning Rubber”, “Lords Of Thunder”, “Days Of Metal”, “Fire It Up”, “Allright, Allright”, “Shot Full Of Noise”, og til slutt “Burn Out” med tilhørende -pyroshow. Disse gutta sparer aldri på kruttet. 5/6 | Marianne Lauritzen
LØRDAG 25. JUNI
Europe: Europe hadde krysset svenskegrensa for å spille på festningen i Halden, bare åtte måneder etter at de sist spilte i Oslo. Denne konserten endte med å bli en light-versjon av Rockefeller-gigen, ettersom de fortsatt er på samme “War Of Kings”-turné, og festivalsettet var mye kortere. De satte i gang med to nye låter; “War Of Kings” og “Hole In My Pocket”. “Nothin’ To Ya” og “Days Of Rock n Roll” fra samme skive kom også utover i settet. Under “Scream Of Anger” la Joey tempest seg langflat på scenen for å rekke ned til scenevakta med mikrofonen, men vakta ville såvisst ikke være med å synge, så Joey måtte pent fortsette å svinge rundt på mikrofonstativet på egen hånd. Hvilket han behersket utmerket. Og på “Sign Of The Times” fikk John Norum vist seg frem med en gitarsolo. Det kommer vel ikke som noen stor overraskelse at “Rock The Night” og “Superstitious” var de største høydepunktene her – tillegg til den like naturlige encoren “The Final Countdown”. Litt skuffende at vi hverken fikk “Cherokee” eller “Carrie”. Faktisk spilte de flere låter fra “Out Of this World” enn “The Final Countdown”. Pussig, siden det er jubileumsår for “The Final Countdown” i år. 4,5/6 | Marianne Lauritzen
Europe
Foto: Arash Taheri