AUDREY HORNE
Bergenserne fikk den ærefulle oppgaven å runde av festivalens første dag, på teltscenen. Det så en stund ut som om hele festningen var på tur hjemover etter Ozzys fantastiske levering på hovedscenen, men jaggu ble det ikke stappfullt i teltet også. Godt å se at så mange hadde vett nok til å få med seg ett av Norges beste liveband sånn helt på tampen av kvelden. Og atter en gang beviste de hvorfor de fortjener den tittelen. Fra første tone i «This Is War» til de satte punktum med «Redemption Blues» fikk vi servert øs pøs rock’n’roll ispedd store mengder spilleglede og showing. Som Toschie så fint introduserte låt nummer to, «Blackout», med: «Var Ozzy bra? Vi har tenkt å være bittelitt bedre». Og det var ingenting å utsette på den innsatsen. Deretter fulgte en aldri så liten hitparade med «Youngblood», «Pretty Little Sunshine» og «Out Of The City», til stor glede for publikum som også var i storslag. Dernest fulgte en periode med fire låter fra deres nyeste plate «Blackout»; «Midnight Man», «Light Your Way», «California» og «Rose Alley». «Blaze Of Ashes» trigget begge gitaristene, Arve Isdahl og Thomas Tofthagen, til å hoppe ned til publikum og briljere med gitarene midt i folkemengden. Samspillet mellom disse to gutta er nettopp noe av det som er med på å gjøre bandet unikt. Under «Waiting For The Night» dro bassist Espen Lien publikum med på allsang, mens det var Toschie sin tur til å ta seg en runde nede i salen. Audrey Horne vet å invitere publikum med på festen. Rett og slett latterlig fett, og en superb avslutning på en strålende førstekveld på festningen. 5/6
ABBATH
Tons Of Rock kunne annonsere med at Abbath skulle spille sin eneste konsert i Norge i 2018 nettopp på festningen i Halden. Etter fadesen på Inferno i fjor, da Abbath selv gikk av scenen etter bare en halvtime spilt, til tross for at de var headlinere på selveste påskeaften, så jeg frem til å muligens få med meg en hel konsert denne gangen. Dobbelt så langt sett ble det i hvert fall, og vi fikk en time tid med både nyere og eldre materiell. Og mens Abbath spilte «The Rise Of Darkness» kom sola tilbake til Halden, ironisk nok, etter en hittil så regntung dag. Med kun ett soloalbum i sekken ble det nemlig også spilt en del Immortal-låter. Abbath leverte, og publikum crowdsurfet. Og et ekstra pluss for massiv bruk av røykkanoner. 4/6
WITCHCRAFT
Svenske Witchcraft har ikke spilt live på flere år, og gjenoppsto på årets Tons Of Rock med helt ny besetning. Tilbake står kun frontmann Magnus Pelander, som nå har fått med seg fire norske gutter på laget – hvorav gitarist Jon Vegard Næss og bassist Vegard Liverød begge for tiden er høyaktuelle med progpopbandet Maraton. På settlista fantes låter som «Deconstruction», «No Angel Or Demon», «It’s Not Because Of You», «Democracy» og «Ghosts House». Dette svingte særs bra. Såpass bra at jeg håper det ikke blir altfor lenge til det blir mulig å overvære en klubbkonsert i hovedstaden. 4/6
ALICE IN CHAINS
Temmelig nøyaktig åtte år etter at Alice In Chains sist sto på Sentrum Scene i Oslo var de endelig tilbake på norsk jord. Folk sutrer stadig over at Alice In Chains ikke er det samme uten Layne Staley. Nei, det er ikke det, men William DuVall gjør så visst en hederlig innsats som hans tronfølger, og har allerede rukket å få 12 år på baken. At bandet skulle slutte å spille musikken sin live er jo et heller labert alternativ, og Alice In Chains var derfor noe av det undertegnede på forhånd hadde gledet seg mest til under årets festival. Dessverre var ikke lyden helt god. Spesielt i starten, det kom seg heldigvis litt etter hvert, men det var generelt for lav lyd på både gitar og vokal. Noe som gjorde at helhetsinntrykket opplevdes noe tammere enn sist jeg så dem – jeg følte det var mer trøkk i konserten på Sentrum Scene. Når det er sagt så ble vel heller aldri grungen skapt for å fylle store stadionarenaer. Ei heller ble den skapt for store sceneproduksjoner, her var det, som forventet, lite show og låtene i fokus. Settet ble dominert av låter fra det tidligste stadiet av katalogen, nærmere bestemt fra «Facelift» og «Dirt», og det hele ble sparket igang med «Rain When I Die», «Them Bones» og «Dam That River». Den akustiske EPen «Jar Of Flies» var også representert i form av «Nutshell» og «No Excuses» midtveis i settet, hvor DuVall sågar dro frem kassegitaren. Siste del av settet inneholdt de selvfølgelige gromlåtene, innledet av «Man In The Box» med sine særs fete riff. De gode gamle hitene ble avbrutt av den splitter nye låta «The One You Know», som DuVall kunne avsløre var hentet fra den kommende plata som er rett rundt hjørnet. «Would?» og «Rooster» avsluttet selvsagt det hele. Jeg kunne tenkt meg litt mer fres over sistnevnte, men «Would?» veide opp så det holder. Til tross for en noe røten lyd ble dette likevel ett av høydepunktene under årets festival. 4,5/6
W.A.S.P.
W.A.S.P. var en av headlinerne under Tons Of Rocks første leveår, og under årets femårsjubileum var de altså tilbake på festningen. Noe særlig nytt bragte de ikke med seg til Halden denne gangen. Det så ut til å være grei skuring for Blackie Lawless & Co, og vi fikk mer eller mindre det vi kom for (med unntak av «Sleeping In The Fire», og selvfølgelig fikk vi heller ikke nå «Animal (Fuck Like A Beast)» som han har sluttet å spille etter at han ble frelst). De spilte en times tid, og repertoaret var for det meste hentet fra den selvtitulerte debutskiva fra 1984, samt «The Crimson Idol» som de var på 25-årsjubileumsturné med i fjor. «L.O.V.E. Machine» og «Wild Child» var ikke uventet blant publikumsfavorittene. Mot slutten av settet begynte Blackie med den etter hvert sedvanlige messingen sin – om han førte en samtale med seg selv eller høyere makter er ikke godt å si, men oss var det ikke. Samtalen med publikum begrenset seg til den faste prosedyren med å dele inn flokken i to deler for så å oppfordre venstresiden til å synge høyere enn høyresiden under sistelåta «I Wanna Be Somebody». Såpass fast rituale var det at en som sto ved siden av meg faktisk kunne ordrett hva han skulle si. Men publikum var selvsagt med på notene, og allsang ble det. 4/6
Marianne Lauritzen
Foto: Anne-Marie Forker