For 25. året var det klart for Sweden Rock Festival, i Norje – ikke akkurat verdens navle. Men det spiller ingen rolle. Svenskene kan nemlig det med å lage rockefestival, derfor reiser vi langveis fra for å få med oss denne begivenheten. Blant headlinerne på årets festival finner vi navn som Queen, Twisted Sister, Slayer, Megadeth, Anthrax, King Diamond, Foreigner, The Hellacopters og Sabaton.
Foto Arash Taheri
ONSDAG 8. JUNI
Eclipse: Svenske Eclipse var tredje band ut på denne åpningsdagen, og var det første Norway Rock-redaksjonen rakk å få med seg under årets festival. En noe ufortjent slot hadde de fått; kl. 17.15 på onsdagen. Men gutta leverte varene for de som hadde møtt opp ved 4Sound-scenen. Erik Mårtensson uttalte at det var et privilegium å stå her etter å ha sett favorittband spille her år etter år. Vi fikk servert godlåter som “I Don’t Wanna Say I’m Sorry”, “Stand On Your Feet”, “Wake Me Up”, “The Storm”, “Blood Enemies”, “Bleed & Scream” og årets bidrag til Melodifestivalen; “Runaways”. Under “Breakdown” dro Mårtensson til med en kassegitarsolo. Publikum så ut til å være fornøyde med det de var vitne til på scenen. 4/6 | Marianne Lauritzen
Eclipse
Amaranthe: Amaranthe var kveldens nest siste band på Sweden Stage. Det var tettpakket med publikum på gressletta så de er nok relativt store i hjemlandet, særlig blant den yngre garde – det var i overkant mange fulle fjortisser å se. Svenskene leverte et energisk show, som de etter hvert har blitt veldig gode på – ikke så rart når de har tre vokalister som agerer på scenen. Første låt ut var “Digital World”, etterfulgt av “Trinity” og “Hunger”. “Massive Addictive” ble innledet med et voldsomt pyroshow. Midt i settet var det visst tid for en trommesolo, som riktignok ikke var noen høydare, men det ga Elize Ryd tid til å skifte antrekk før “Leave Everything Behind”. Det var -beklageligvis ganske dårlig lyd på clenvokalene gjennom hele konserten, dvs 2/6 av bandet. Etter at de hadde gått av scenen kom de tilbake med tre ekstra låter; “Nexus”, “Dynamite” og “Drop Dead Cynical”. Etter sistnevnte fikk de besøk på scenen av noen som skulle overrekke dem 2 stk. platinaplater for “Hunger” og “Amaranthine”, som begge har solgt over 50.000 eksemplarer. 4/6 | Marianne Lauritzen
Amaranthe
TORSDAG 9. JUNI
Sixx:A.M.: Etter ni år og fire plater hadde jeg ennå ikke fått sett dette bandet live, men nå som Motley Crue er lagt på hylla er Nikki Sixx tydeligvis klar for å ta dette bandet til nye høyder. Dette var derfor den konserten jeg hadde sett mest frem til i forkant av festivalen. Midt i solsteika på Lemmy Stage tropper DJ Ashba ut på scenen og spiller introen til “This Is Gonna Hurt”, før Nikki Sixx og James Michael slår følge med han. Og fra andre låt “Rise” har de også publikum med seg. Det er noe med denne låta som folk tydeligvis kan relatere seg til. Videre følger “When We Were Gods” og “Everything Went To Hell”, begge fra siste skive. Sistnevnte dessverre med litt dårlig lyd på vokalen. Synd, ettersom James Michael synger like bra live som på plate, og han ikke kom helt til sin rett. Det får han til de grader bevist under “Skin”, hvor han tar første halvdel av låta alene på piano, før Ashba kommer inn og legger til en gitarsolo, og Sixx akkompagnerer med show og bass. Definitivt konsertens mest magiske øyeblikk. Trioen har med seg Dustin Steinke på trommer og to kordamer som bidrar med englekor i ny og ne. Under “Prayers For The Damned” kommer damene frem på scenen og gjør et større nummer ut av seg, og under “Goodbye My Friends” bidrar hun ene sågar med et tilnærmet operaparti. “Lies Of The Beautiful People” og “Stars” følger før et annet av konsertens høydepunkt; “Rise Of The Melancholy Empire”. Denne låta ble skrevet etter terrorangrepet i Paris, og James Michael oppfordrer publikum til å filme den og sende den til noen man er glad i. De avslutter med “Life Is Beautiful”, til allsang fra publikum. Gutta er energiske på scenen og leverer et knallbra show. Jeg kunne snappe opp følgende kommentarer fra folk som ikke kjente bandet fra tidligere: “Er det dette Nikki Sixx egentlig driver med”, “Så kult for Nikki Sixx å få vise frem hva han egentlig har holdt på med under de siste umotiverte åra med Motley Crue” og “Dagens positive overraskelse”. 5/6 | Marianne Lauritzen
Sixx:A.M.
L.A. Guns: L.A. Guns så jeg sist på Elm Street i Oslo, rett før de la ned i 2011. Siden de spiller på så små scener ble jeg litt overrasket over at de trakk så mye folk på Sweden Stage. Men sleazerock og melodisk hardrock er som kjent mer akseptert i Sverige enn i Norge. De fyrte i gang med “No Mercy”, “Showdown (Riot On Sunset)” og velkjente “Sex Action”. Phil Lewis fortalte oss hva vi kunne forvente av denne konserten; “It’s just us rocking,
no girls and no pyro”. De spilte nesten bare låter fra deres tre første album fra deres glansperiode 1988-1991, med unntak av “Hellraiser’s Ball” og “Gypsy Soul” fra 2000-tallet. Disse klarte Phil Lewis å blande, han introduserte “Gypsy Soul” med en liten historie, men resten av bandet hadde tydeligvis -“Hellraiser’s Ball” på sin setliste, og de måtte dermed starte låta på nytt. Etter disse “nyere” låtene var det dags for å hylle Prince, med en cover av “Purple Rain”. Sunget av gitarist Michael Grant faktisk, hvilket han fikset utmerket. Utover dette fikk vi også godlåter som “Over The Edge”, “One More Reason” og “Electric Gypsy”. Før de avsluttet med “Rip And Tear” kom de ikke unna sviska “The Ballad Of Jane”, hvor Lewis oppfordet publikum til å synge med; “Det gjør ikke noe om dere ikke kan teksten, for det kan ikke jeg heller”. Undertegnede savnet “One Way Ticket” og “Crystal Eyes” på setlista, men erkjenner at powerballader ikke hører hjemme på festival. 4,5/6 | Marianne Lauritzen
L.A. Guns
Queen + Adam Lambert: Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk før denne konserten. Queen uten Freddie Mercury, hva er vel det? tenkte jeg, og sikkert mange med meg. Og skulle en som kom på andreplass i åttende sesong av American Idol klare å fylle Mercurys sko? Tvilsomt. Like fullt hadde jeg et ørlite håp om at dette kunne bli et av høydepunktene under årets Sweden Rock Festival. Omlag 33.000 andre festivaldeltakere aktet å finne ut det samme som meg.
På storskjermene kunne vi følge gutta fra garderoben og til de inntok arenaen. Brian May og Roger Taylor ble møtt av en respektabel jubel, men da Adam Lambert entret scenen med nagleskinnjakke og solbriller på størrelse med virtuelle briller, var undertegnedes skepsis fortsatt tilstedeværende. De åpnet ballet med låta «One Vision» – derav brillene formodentlig. Brillene forsvant med låta, og avdekket vanlige pilotbriller under, mens de fortsatte med «Hammer To Fall». Gamlegutta rocket som bare det, og Lambert fungerte også. Heldigvis prøvde han ikke å være Freddie Mercury – der hadde han falt kraftig igjennom med et mye smalere stemmeregister enn kongen sjøl – han gjorde det heldigvis på sin egen måte.
De første låtene synes jeg var litt tamme vokalmessig, vi måtte gjennom både «Stone Cold Crazy», «Another One Bites The Dust» og «Fat Bottomed Girls» før det tok seg opp. For det var ikke før føste klesskift vi fikk se hvilken entertainer Lambert er. Det var da naglene ble byttet ut med fjær og platåsko, og han begynte å spille på sine homsefakter, at Lambert var i sitt ess på scenen. Under «Killer Queen» kunne han sågar boltre seg i en trone som hadde funnet veien inn på scenen. Her viste han gode takter som drag-Queen! Akkompagnert av Brian Mays gitarriff. Og det var først etter denne låta de hadde kontakt med publikum. Vi fikk en ydmyk tale fra Lambert om hvor heldig han var som fikk lov til å spille med disse gamle heltene – iført en latterlig fjørkrejakke.
Videre fulgte «Don’t Stop Me Now» og «Somebody To Love», før May tok ordet, samt dro frem selfiestanga for å filme publikum. Deretter dro de i gang «Love Of My Life» med Brian May på vokal og akustisk gitar. I duett med selveste Freddie, som vi fikk et gledelig gjensyn med på storskjermen. En nostalgisk effekt de gjerne kunne brukt mer. Lambert fikk seg en lengre pause – det var dags for at de eldre herrer skulle få briljere – og det viste seg at også Roger Taylor kunne synge da han stemte i på «A Kind Of Magic». For anledningen hadde han fått et ekstra trommesett plassert ytterst på catwalken, slik at også han fikk noen minutter i høysetet. Og ikke nok med det, men sønnen hans, Rufus Taylor, hadde tatt plass bak det andre trommesettet, og godt ut i låta ble vi vitne til en trommebattle mellom far og sønn.
Så kom Lambert tilbake, denne gang iført rød skinnbukse og røde hansker – og matchende rød mikrofon. Såpass må det være. Det var tid for «Under Pressure» – og for å hedre David Bowie på skjermen. Deretter fulgte «Crazy Little Thing Called Love» og «I Want To Break Free». Sistnevnte med skuffende lite sceneshow. Her er vi vant til å se Freddie Mercury – og Åge Sten Nilsen for den saks skyld – med miniskjørt og støvsuger. Dessverre intet skjørt å spore på Mr. Lambert, så her vil jeg si Åge vant den duellen – dog er Lambert noe mer troverdig som homofil enn den norske glamrockeren.
«I Want It All» ble spilt til allsang, før det var tid for Mays solonummer; «Last Horizon» fra hans album «Back To The Light» fra 1992. Her ble han løftet opp i været på en lift, med universet og stjerner på bakskjermen – en astrofysiker verdig. Til tider fikk jeg en anelse Pink Floyd-følelse, men da han dro dette over i en heftig gitarsolo og det utartet seg til et one-man show som varte i typ ti minutter, ble det litt i det meste laget for en festivalsetting.
Da var det greit å bli reddet av «Tie Your Mother Down» og en Lambert som kom inn igjen med hvit dress og zebratrøye – og selvfølgelig matchende hvit mikrofon. Etterfulgt av «Bohemian Rhapsody», hvor Mercury igjen sang halve låta fra storskjermen. Ganske så magisk. Avslutningsvis fikk vi «Radio Ga Ga» før gjengen forlot scenen til etterdønningene av publikums taktklapping.
De kom selvfølgelig tilbake, vi manglet jo noen låter. Som for eksempel «We Will Rock You». Denne fikk vi servert av en Lambert som helt ubeskjedent hadde fått på seg en krone på hodet, iført gulljakke og gullhansker – og ja, du gjettet riktig; med en matchende gullmikrofon. Her var det høy allsangfaktor, som også fortsatte ut i neste monsterhit «We Are The Champions». Etter store mengder gullkonfetti gikk de av scenen for godt. Jeg var helt sikker på at de skulle komme ut enda en gang, og ble derfor stående å måpe over at de ikke hadde spilt «The Show Must Go On» og «Who Wants To Live Forever». Det gikk nemlig ikke an oppi mitt hode. Heldigvis hadde kvelden uansett vært en eneste lang hitparade. 5/6 | Marianne Lauritzen
Queen + Adam Lambert
FREDAG 10. JUNI
Lita Ford: Rockens førstedame spilte passende nok på Lemmy Stage denne ettermiddagen i lett regnvær. Men litt regn hindret ikke gutta i å få med seg Lita Ford, selv ikledd lilla ponchoer. Lita rocket løs på gode gamle hits som “Gotta Let Go”, “Larger Than Life”, “Hungry”, “What Do Ya Know About Love”, og “Back To The Cave”, samt “Can’t Catch Me”, som ganske tydelig er skrevet sammen med Lemmy. Elton Johns “The Bitch Is Back”, Sex Pistols “Black leather” og The Runaways “Cherry Bomb” sto også på setlista. Og selvfølgelig “Cloe My Eyes Forever”, hvor gitaristen inntok rollen som Ozzy Osbourne, mer eller mindre greit gjennomført. Deretter avsluttet hun, innlysende nok, med “Kiss Me Deadly”. De siste låtene spilte hun med 12-strengs gitar. Dama holder fortsatt koken i en alder av 57. Dog kunne “Falling In And Out Of Love” gjerne funnet veien inn på setlista. 4/6 | Marianne Lauritzen
Foreigner: Foreigner er et band jeg lenge har hatt lyst til å se, og her bød det seg altså endelig en anledning. Det ble halvannen time med god gammel classic rock – de spilte flest låter fra 70-tallet og tidlig 80-tall. Den “nyeste” låta de spilte var klassikeren “I Want To Know What Love Is” fra 1984. Hvilket betyr at vi ikke fikk høre monsterhiten fra 1987; “Say You Will”. Minus i boka for å utelate både den og “Waiting For A Girl Like You”. Ellers leverte gamlegutta varene med selvskrevne låter som “Double Vision”, “Cold As Ice”, “Feels Like The First Time”, “Urgent”, “Juke Box Hero”, “Long, Long Way From Home” og avslutningsvis “Hot Blooded”. Og så kan man jo si at Foreigner ikke er det samme uten Lou Gramm bak mikrofonen, hvilket i og for seg er riktig, men jeg synes Kelly Hansen gjorde en overraskende god figur. Denne figuren var riktignok Steven Tyler. Makan til likhet har jeg sjelden sett, både i utseende og oppførsel på scenen – ja, selv kjeften var den samme. 5/6 | Marianne Lauritzen
Foreigner
Satyricon: Satyricon skulle også her spille hele “Nemesis Divina” som har 20-årsjubileum i år. Og det var en ydmyk Sigurd Wongraven som før tittelsporet kom med følgende utsagn: “Hvem skulle trodd for 20 år siden at dette skulle bli en sånn plate for oss, og for dere. Det er ikke viktig at det er 20 år siden, men det er viktig at på de årene har black metal gått fra å være en nisje til å bli kjent over hele føkkings verden.” Det kan vi ikke si oss uenige i. “Mother North” var siste låt fra dette albumet, som ikke nødvendigvis ble spilt i kronologisk rekkefølge. Etter dette hadde de ytterligere fire låter å by på, først “Black Crowe On A Tombstone” før Sivert Høyem gjorde en særs vellykket gjesteopptreden under “Phoenix”. Hans kraftige stemme ble lettere båret av vinden enn Satyr sin. De rundet av med “The Pentagram Burns” og “K.I.N.G.”.4,5/6 | Marianne Lauritzen
Satyricon
Avantasia: Avantasia er et band jeg likte tidligere, men så har interessen dabbet av fordi jeg synes det blir litt slitsomt å høre på stemmen til Tobias Sammet i lengden. Men dette metalloperakonseptet hans passer sikkert bedre på en scene med pompøse kulisser tenkte jeg, spesielt hvis han har med seg bra gjestevokalister. Her tok jeg grådig feil skjønte jeg, da han åpnet ballet alene med “Mystery Of A Blood Red Rose” (en låt som like gjerne kunne vært skrevet av Meat Loaf). På låt nummer to entret heldigvis Ronnie Atkins (Pretty Maids) scenen, og videre utover i settet fikk vi gjesteopptredener fra Michael Kiske (ex-Helloween), Bob Catley (Magnum), Jørn Lande, Eric Martin (Mr. Big) og Amanda Somerville. Desverre var det ganske elendig lyd på alle vokalistene, vokalen druknet i trommene. Bob Catley stotret rundt på scenen i en alder av 68, og kunne med fordel overlatt flere av låtene til Jørn Lande. Eric Martin kom inn på “Dying For An Angel”, en av de bedre låtene, til tross for at Martin ikke nådde helt opp til Klaus Meine på originalen. Høydepunktet var “Twisted Mind” hvor Eric Martin og Ronnie Atkins sammen skulle prøve å fylle skoene til selveste Roy Khan, mens Sammet tok seg en pause bak scenen. Sammet uttalte på et tidspunkt at det var tett program for kvelden, siden de vanligvis pleide å sette opp konserter på 3,5 time! Da var jeg greit fornøyd med at jeg var på festival. 3/6 | Marianne Lauritzen
LØRDAG 11. JUNI
Symphony X: Dette var fjerde gangen Symphony X spilte på Sweden Rock, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor de blir invitert tilbake. De er kanskje verdens beste progmetalband (for oss som aldri helt har blitt bitt av Dream Theater-basillen), og de leverte en av festivalens mest tighte konserter. De åpnet med “Nevermore”, og spilte jaggu samtlige låter fra fjorårets “Underworld”. Utover dette spilte de kun tre eldre låter; “Out Of The Ashes” og “Sea Of Lies”, begge fra 1997, samt “Set The World On Fire (The Lie Of Lies)” fra albumet “Paradise Lost” (2007). Russell Allen beviste at han har en formidabel vokal, også live. Under “To Hell And Back” dro han på seg en hvit og lilla Harlekin-maske, som halvveis i låta ble byttet ut til fordel for en som var rød og svart. Etter “Legend” gikk de av scenen for andre og siste gang. 5/6 | Marianne Lauritzen
Symphony X
Sabaton: Sabatons cover av “In The Army Now” ble spilt på anlegget før de svenske soldatene inntok scenen. Gjennomførte er de i hvert fall, det skal de ha, med to svære tanks på scenen. Den ene fungerer som base for Hannes Van Dahl og hans trommesett. De sparker i gang showet med “Ghost Division”. De spiller flest låter fra “Heroes” og “Carolux Rex”, men også flere eldre innslag, samt den helt nye “The Lost Battalion”. “Carolus Rex”-albumet er gitt ut på både svensk og engelsk, men i kveld ble alle låtene herfra sunget på svensk (eller dalamål som de rettet det til). Her kunne de fortelle at de dreit seg ut i 2012 med å synge tittelsporet “Carolus Rex” på engelsk – og det på svenska flaggans dag. Svenske flagg er det ikke manko på i dette showet; Pär Sundström hadde lakkert bassen sin som det svenske flagget, og under nevnte tittelspor var Joakim Brodén iført en kongekappe i de svenske fargene. Sabaton har spilt så mange ganger på Sweden Rock at de nå har vært innom alle scener der, men dette var første gang de spilte på den største scenen – attpåtil som headliner. Dette var de ganske ydmyke for, og det var gøy å se hvor utrolig stas dette var for dem. Joakim Brodén klarte nesten ikke slutte å smile. Og sånt smitter jo over på publikum. Det var et relativt takknemlig publikum å spille for også, på hjemmebane. Hovedscenens aller siste encore besto av “Night Witches”, “Primo Victoria” og “Metal Crüe”. 4,5/6 | Marianne Lauritzen
Sabaton
Michael Schencker satte det endelige punktum for festivalen, men det fikk vi dessverre ikke med oss. Da var vi godt fornøyde etter fire dager med masse bra musikk, på Nord-Europas mest rutinerte festival. Hyggelig var det også at både Lemmy, Freddie Mercury, David Bowie og Prince ble hyllet av så vel arrangører som artister i løpet av disse dagene. Vi ses igjen neste år!