Fredag 30. september 2016
Seigmen har spilt jevnt og trutt siden de ga ut den etterlengtede «Enola» for halvannet år siden, og denne høstkvelden inntok de Sentrum Scene bare et år etter at de spilte der sist.
De åpnet ballet med «Simone» fra albumet «Ameneon», hvilket vitnet om at vi kunne forvente oss en noe annerledes setliste enn for et år siden. Masse røyk og dunkel belysning satte raskt stemningen for kvelden. Publikum ble litt mer med på notene da de fortsatte med «Hva vi elsker» fra den nye skiva, til ellevill klapping. Videre fikk vi servert godlåter som «Ohm», «Colosseum», «I mitt hus» og «Fra X til døden».
Etter denne massive starten var det dags for en liten tale fra en ydmyk Alex Møklebust som takket publikum for at de fikk muligheten til å fylle Sentrum Scene for fjerde gang på ett år. Han kunne fortelle at de aldri hadde trodd de skulle selge ut tre kvelder i fjor, og var derfor livredde før de satte opp kveldens konsert. Det trengte de tydeligvis ikke bekymre seg for, Seigmen har for lengst blitt allemannseie.
Under «Hvit stjerne hvit støy» viste det norske publikummet seg fra sin verste side igjen. Fredagsfyll og rolige låter går åpenbart ikke hånd i hånd. På dette stadiet var folk mer opptatt av å skape sitt eget støy enn å lytte til Seigmen sitt – kaklingen i salen overdøvet nesten musikken. Skjerpings! Dette problemet vedvarte også gjennom neste låt «Nephilia». Men så våknet publikum mer til under «Slaver av solen». Såpass engasjerte var de plutselig at det var hylekor i etterkant av låta. Her fant Alex ut at det var på sin plass å utbringe en skål for både Kim Ljung og Sverre Økshoff som hadde gitt ut hver sin nye plate denne dagen.
Deretter fyrte de i gang den nye, og særs fengende, «Utopia i mine armer», hvor vi fikk se Kim som vi liker han aller best – med bassen under knærne. Hans karakteristiske spillestil, og Alex sin evinnelige klatring opp og ned av podiet sitt, øker såvisst underholdningsverdien av å se Seigmen live – Zeromancer også for den saks skyld. Midt i «Metropolis» dukket plutselig Gunnhild Sundli (Gåte) opp, og leverte noen fantastiske lange toner. Vakkert. Denne søknaden la hun sannsynligvis inn da hun for noen uker siden sang nettopp denne låta i Stjernekamp på NRK. Gunhild ble værende også ut neste låt «Sort tulipan». Etter dette lurte Kim på om vi orket mer, og lovte oss noe skikkelig gammelt, hvorpå de hostet opp «Skjebnen» fra deres første utgivelse fra 1992. Etterfulgt av «Døderlein» som selvskreven sistelåt før de gikk av scenen.
De kom naturligvis tilbake, og innledet med «Agnus Dei» hvor gitarist Marius Roth fikk briljere med sine operaferdigheter. Vakkert igjen. Etter dette dro de jaggu til med «Performance Alpha», fra det undervurderte engelske albumet «Radiowaves». Personlig skulle jeg gjerne hørt både «The Modern End» og «The World Revolves Around You» fra denne skiva. En annen låt de gjerne kunne dratt frem fra ermet er «Mørkets øy», fra filmen fra 1997 ved samme navn – en sjelden vare å høre. Videre fulgte selvfølgelig «Mesusah», før Kim dedikerte kveldens konsert til bandets gitartekniker som døde for kort tid siden. De rundet av det hele med den obligatoriske «Hjernen er alene», som de har klart å gjøre vesentlig mer legendarisk enn deLillos selv.
Seigmen er fortsatt et av Norges desidert beste liveband. Gutta leverte som bare det på scenen – full trøkk fra start til slutt. Dog savnet jeg litt av det eminente lasershowet de hadde i fjor, både på Tons Of Rock og forrige gang på Sentrum Scene. De er ofte enda mer visuelle enn de var denne kvelden. Men utover det er det bare å vente i spenning på hva som skjer med Seigmen fremover, nå som «Enola»-turneen er på hell.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
