Radiohead | A Moon Shaped Pool

Playground

radiohead-amoonshapedpoolRadiohead er ute med sitt niende studioalbum «A Moon Shaped Pool», fem år etter at vi hørte fra dem sist. Melankolsk alternativ rock – med innslag av trip-hop – må gjerne høres noen ganger før man får fot. Så også med denne plata. I likhet med samtlige av Radiohead sine skiver er ikke dette et album man setter på for å komme i feststemning, snarere er det et kunstverk som krever en del av deg som lytter, og det er slett ikke tilgjengelig for alle.

De to første låtene på dette alfabetiske albumet er også de to første singlene. «Burn The Witch» er vel skivas mest «rocka» låt med sin hissige cello, mens den nesten suggererende «Daydreaming» tar det hele ned, og her kommer Thom Yorkes skjøre stemme til sin fulle rett. Dog kan snorkelydene avslutningsvis bli noe slitsomme.

Ved første gjennomhøring var det låt nummer seks som vekket størst interesse; «Glass Eyes» er skivas korteste spor, men innehar noen særdeles nydelige orkestrale partier. Likevel er det den påfølgende «Identikit» som har blitt undertegnedes favoritt etter ytterligere lyttinger – en hybrid av groovy beat, sirlig melodi og Yorkes summende jamring i flere lag. Låta avsluttes attpåtil med det nærmeste Radiohead kommer en gitarsolo. «The Numbers» høres ut som en fiffig fusjon av «Stairway To Heaven» og The Doors, etterfulgt av en annen favoritt; den stemningsfulle «Present Tense» med kastanjetter og bossanovarytmer. «Decks Dark» slår følge med sistnevnte ned samme sarte gate, og «Ful Stop» fanger oppmersomheten din med en intens instrumentalintro.

Albumet rundes av med den såre «True Love Waits», som de har spilt live siden 1995. Mon tro om Yorkes kjærlighetssorg etter bruddet med kjæresten i fjor omsider fikk dem til å spille den inn.

5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 08.05.2016