Norway Rock Magazine tok turen til Øyesletta i Kvinesdal for å sjekke ut hva Norway Rock Festival hadde å by på i år. Festivalen gjorde comeback i fjor, etter å ha ligget i dvale i fem år, og med navn som Europe, In Flames og Seigmen på plakaten i år syntes vi det var verdt å legge ut på landeveien.
Tekst Marianne Lauritzen | Foto Arash Taheri
FREDAG 7. JULI
CIRCUS MAXIMUS: Første konsert for oss var Circus Maximus på hovedscenen, og stort bedre start på festivalen kunne vi ikke få. Oslo-gutta sparket igang med tittelsporet fra sitt siste album «Havoc», og fulgte opp med «Abyss», før Michael Eriksen kunne fortelle at de hadde skrudd på røykkanonene for anledningen, og siktet til tåka som lå tjukt over fjellheimen. De spilte nesten bare låter fra de to siste skivene, hvor høydepunktene var «Namaste» og avslutningslåta «Game Of Life». Vokalprestasjonene til Michael var latterlig bra, og de høyeste tonene må ha fått en og annen fugl til å falle til bakken. Circus Maximus er like bra live som de er på plate – det eneste jeg har å utsette på denne konserten er at lyden var en tanke for høy, men det er jo ikke bandet sin feil. Også spilte de ikke «The Weight» fra den nyeste skiva, men de rekker jo ikke all verden av låter på usle 50 minutter, så da får vi heller glede oss til live-DVDen fra Rockefeller som slippes i august. 5/6
Circus Maximus
EL CUERO: El Cuero er et knallbra liveband som alltid leverer. Så også i Kvinesdal. Dog var det ganske grøtete, og litt for høy, lyd på Lemmy Stage i teltet, noe som gjorde at spesielt vokalen ble litt uklar. Men på scenen ble det servert catchy americanarock av ypperste klasse. Settlista besto av en god blanding nye og gamle låter som «All Downhill From Here», «No Seats At The Fillmore», «The King Of Yesterday», «Should’ve Been Gone» og «A Glimmer Of Hope», før det hele akkumulerte i «Hate Will Get Us Nowhere». Gode melodier og dyktige musikere med masse energi på scenen er en uslåelig kombo. 4,5/6
El Cuero
DORO PESCH’S WARLOCK: Doro kjørte nærmest et identisk sett som hun gjorde på Sweden Rock for en måned siden. Med andre ord, nesten bare låter fra «Triumph And Agony»-skiva til Warlock. Publikum så ut til å være fornøyd med det hun og resten av bandet leverte, i hvert fall hvis vi skal dømme etter allsangen under både «Für Immer» og «All We Are». Vokalen til Doro er det ikke noe å si noe på, hun har fortsatt stemmen intakt. Men det er alltid fascinerende å høre henne snakke om «heavy metøll» på gebrokkent engelsk. De avsluttet som forventet med den horrible versjonen av Judas Priests «Breaking The Law». 3,5/6
Doro
SAHG: Bergenserne i Sahg leverte varene, som de stort sett alltid gjør. Publikum begynte så smått å strømme til festivalen også, det var litt flere folk tilstede nå enn tidligere på dagen. Settlista ble riktignok ikke spesielt lang, med kort spilletid og relativt lange låter. «Repent», «Black Unicorn», «Sanctimony», «Pyromancer» og «Blood Of Oceans» var blant låtene som ble spilt. Sahg er et solid liveband med masse trøkk, tyngde og attitude, og har du ikke fått dem med deg før bør du benytte første og beste sjanse til å se dem live. 4,5/6
Sahg
SEIGMEN: Seigmen klinte like gjerne til med «Ohm» som åpningslåt, og med noen av norsk rockehistories beste tekststrofer ljomende over Øyesletta, mens Alex Møklebust satte igang å leke med mikrofonstativet og podiet sitt, var standarden satt. Repertoaret besto for det meste av gammelt materiale. De var tydeligvis ferdig med å promotere «Enola»-skiva, for herfra fikk vi kun «Hva vi elsker». Til gjengjeld fikk vi «Nemesis», «Slaver av solen», «Fra X til døden», «Metropolis» og «Døderline». Sistnevnte akkompagnert av allsang fra publikum. Marius Roth fikk også vist frem sine operaferdigheter i «Agnus Dei», før vi fikk den lange introen til «Mesusah», hvor en lugn Kim Ljung sto i sin egen verden og skuet utover publikum – både her og litt tidligere i settet hvor han spilte med bassen i bakkehøyde, var det lett å se at han virkelig mener det han spiller. Som alltid. Det var en ydmyk Alex som mente vi var tålmodige med været, men for å være ærlig så la jeg knapt merke til at det regnet. Det eneste kjipe med denne konserten var at den var altfor kort. 70 minutter er i snaueste laget for ett av Norges aller beste liveband. Allerede på 90-tallet knekte de koden for hvordan man presenterer musikk for et publikum, og ennå har jeg til gode å oppleve en dårlig Seigmen-konsert. Festivalens beste, ferdig snakka. 5/6
Seigmen
CHRIS HOLMES & THE MEAN MAN BAND: Chris Holmes er vel best kjent for de fleste som tidligere gitarist i W.A.S.P. Og dette vet han å spille på, ettersom hans eget solomateriale er relativt sørgelig. Han får pluss i margen fordi vi syntes det var stas å høre W.A.S.P.-låter som «I Wanna Be Somebody», «Wild Child», «Sleeping In The Fire», og ikke minst «Animal (Fuck Like A Beast)» som Blackie Lawless selv har sluttet å synge etter at han ble frelst. Når det er sagt så viste det seg at Chris Holmes heller ikke synger disse. Han har ingen vokal som er nevneverdig imponerende, ergo har han tydeligvis funnet ut at gitaristen egner seg bedre til å synge W.A.S.P.-låtene. Dette kan lydmannen umulig ha fått beskjed om, for det var knapt nok lyd i mikrofonen hans. Hvilket betyr at de låtene vi i bunn og grunn kom for å høre, nesten ikke var hørbare. Enda godt publikum så ut til å kjenne sin W.A.S.P.-historie og kunne bidra med allsang. 2,5/6
Chris Holmes
EUROPE: Himmelens sluser åpnet seg akkurat da vi skulle ut på sletta for å få med oss fredagens headliner Europe. Vi trosset selvfølgelig værgudene og fant oss en plass nærme scenen. Det vil si, litt ut i settet måtte vi rykke noe bakover da enkelte fulle tilskuere begynte å slåss. Her burde vaktene reagert litt tidligere. I stedet utviklet dette seg til å bli en moshpit. På Europe-konsert! Selv under trommesoloen var det moshpit. Den var ny! For de som så Europe på Tons Of Rock i fjor bød det ikke på mange overraskelser her. Settlista varierte med et par låter bare. For eksempel fikk vi «Carrie» denne gangen, med heftig allsang i regnet. Ellers åpnet de med tittelsporet fra «War Of Kings», gikk av scenen etter «Superstitious», og avsluttet med «The Final Countdown» som ekstranummer. Det var helt tydelig at de fleste blant publikum ikke hadde særlig kjennskap til det nyere repertoaret til Europe, de fleste sto og nynnet på synthriffet til «The Final Countdown» under hele konserten. Ganske respektløst egentlig. Og akkurat da Europe gikk av scenen, ja, da sluttet regnet selvfølgelig. 4,5/6
Europe
LØRDAG 8. JULI
MINDTECH: Oslo-bandet Mindtech ble det første vi så på Lemmy Stage denne lørdagen. Og jaggu virket det ikke som om lydmannen hadde vært tidlig på jobb i dag, for lyden var merkbart bedre enn dagen før. Gutta hadde mye energi og spilleglede på scenen, og har tydelig blitt mer samspilte. I tillegg har bandets ferskeste medlem, Mathias Molund Indergård, vokst seg fra å være en god vokalist til å bli en frontmann med mer selvtillit. Gledelig å se, for at mannen kan synge er det ingen tvil om. Det var flere som så på hverandre inne i teltet under noen av de høyeste, og drøyeste, tonene hans. Med Mathias bak mikrofonen har de foreløpig kun gitt ut en EP, og fra denne fikk vi servert fire låter, i tillegg til tre låter fra deres første fullengder, samt deres versjon av Margaret Bergers Grand Prix-låt «Feed You My Love» som de ga ut tidligere i år. Har du ikke hørt denne ennå bør du sjekke den ut på Spotify. Jeg håper Mindtech fikk noen nye fans etter denne gigen, det fortjener de. Og ja, neongrønne basstrenger er innafor, selv i progverdenen. 4,5/6
Mindtech
PAGAN’S MIND: Pagan’s Mind er ett av Norges fremste progmetallband, og denne konserten beviste så visst ikke noe annet. «Intermission» og «Through Osiris’ Eyes» skilte seg positivt ut, samt David Bowie- låta «Hallo Spaceboy». «Walk Away In Silence» fra siste plate ble introdusert som en sing along festivallåt, og vi fikk bekreftet ryktene om at de jobber med en ny plate, etter seks års taushet. Det var veldig god lyd på vokalen under denne konserten, dog savnet jeg litt mer sjel, formidling og samspill. 4/6
Pagan’s Mind
KROKUS: Etter en dobbel dose progmetall var det dags for litt sveitsisk hardrock. Krokus har holdt på siden 70-tallet, og holder det fortsatt gående. Konserten gjorde ikke noe voldsomt inntrykk på undertegnede, litt småkjedelig var det. Et typisk «gressbakkeband» som jeg pleier å kalle disse bandene på festivaler, med andre ord et band man ikke trenger å stå på første rad for å få med seg. Høydepunktene var «Screaming In The Night» og «Boys Nite Out», og siden de nå er ute og promoterer sitt nye coveralbum fikk vi også velkjente låter som «Rockin’ In The Free World» og «Quinn The Eskimo (Mighty Quinn)», i tillegg til gode gamle «American Woman». Før «Eat The Rich» kunne Marc Storace fortelle at låta handler om at det er for mye grådighet i verden, og at han var takknemlig for at bandet, eller familien hans, har holdt sammen så lenge. Etter en halvveis pause etter «Easy Rocker» prøvde bassist Chris von Rohr å introdusere «Tokyo Nights», men siden de ikke hadde øvd ville ikke trommisen spille den. Dermed fikk vi altså ikke høre deres første hit. Men trommesolo og en lang introduksjon av alle bandmedlemmene var det derimot tid til, før de rundet av med «Headhunter». 3/6
Krokus
LUXUS LEVERPOSTEI: Lokalbandet fra Kvinesdal er fast inventar på Norway Rock Festival. Og vi skjønner hvorfor. Under mange av konsertene lurte vi på hvorfor det var så få folk foran scenen og hvorfor publikum heller ville sitte ved bordene å drikke øl og skravle med naboen. Helt til nå. Teltet var stappfullt, og vi måtte trist erkjenne at Luxus Leverpostei faktisk var et trekkplaster for lokalbefolkningen, enda de sikkert har sett dem hundre ganger før. Trist fordi rølpete partymusikk tydeligvis er mer verdsatt her enn kvalitetsmusikk. Her ble det dansing på bordene og allsang til låter som «Du er grei», «Fru Anderson», «Tak øve Feda», «Bare 4 år», «She looks like hell» og selvfølgelig «Plastisk kirurgi». Dette var en smule morsomt på 90-tallet, men 20 år etter er ikke «bæsj, tiss og promp»-humor like stas lenger. Aldri har vel et band gitt ut album med mer passende titler enn «100% bullshit» og «Bare ræva». Imponerende at de fortsatt holder på med dette, men de har åpenbart fortsatt et publikum på hjemmebane. Før låta «Sado» dro de en dame opp på scenen som fikk lov til å piske rompa til bassisten, som for øvrig stilte med bleie som eneste sceneantrekk, og etter å ha klagd litt over at de alltid pleide å få en BH på konserter kom det jaggu en flygende opp på scenen. De skal ha pluss for den gode stemninga, det var fascinerende å se hvordan publikum kunne tekstene på samtlige låter. 2/6
KVELERTAK: Kvelertak er et band jeg aldri har forstått meg helt på. Det er ett av disse bandene jeg synes mangler de gode låtene, og som har blitt hypet en del opp. Musikken gir meg minimalt, og jeg synes det meste glir veldig i hverandre. Her var det attpåtil ganske elendig og lav lyd på vokalen, noe som gjorde den vanskelig å høre. Men når det er sagt så ser jeg at de er et knallbra liveband, med masse energi på scenen. De har definitivt fansen med seg, og de skapte stor moshpit på Øyesletta. I tillegg engasjerte de visst like mye til ølkasting som på en hvilken som helst Turbonegro-konsert. 3/6
Kvelertak
AUDREY HORNE: Festivalens mest energiske opptreden var signert Audrey Horne. Makan til kontakt med publikum så vi i hvert fall ikke under noen andre konserter. Og her mener jeg fysisk kontakt. Under både «Pretty Little Sunshine» og avslutningslåta «Straight Into Your Grave» hoppet Toschie, Arve Isdal og Thomas Tofthagen ned blant publikum og spilte låtene på bordene i salen. Sånt blir det fantastisk show av. En annen ting som skaper bra show er deres karakteristiske, og synkrone, samspill mellom gitaristene. Under «This Ends Here» for eksempel, fikk vi en ganske så fet tospanngitarsolo. Gutta var tydeligvis ikke ute og promoterte sin nyeste skive «Pure Heavy» lenger, siden brorparten av låtene var hentet fra «Youngblood». Faktisk åpnet de med å spille seks låter på rappen herfra. De musikalske høydepunktene denne aftenen var «Redemption Blues», «There Goes A Lady» og «Waiting For Tonight». Attpåtil fikk vi presentert en splitter ny låt ved navn «Naysayer», fra den kommende skiva som har vært varslet en stund. Vi håper den omsider snart er på trappene. Har du ikke sett Audrey Horne live før bør du gjøre noe med det. Et superb liveband rett og slett. 5/6
Audrey Horne
IN FLAMES: Lørdagens headliner In Flames er enda et band vi så på Sweden Rock i år. Med nokså lik settliste, kun med et par færre låter. De åpnet med «Wallflower», og før «Alias» prøvde Anders Fridén å få oss til å danse for å unngå kulda som var ganske fremtredende på dette tidspunktet. Dette ble gjennomgangstemaet for all pratingen mellom låtene, han frøs åpenbart selv. Vi ble for eksempel oppfordret til å få igjen varmen ved å «visa lite kärlek», klappe i hendene eller crowdsurfe. Men det var skuffende lite engasjement å spore blant publikum. Fridén kunne også fortelle at de var takknemlige for å få være der, for det å stå på en scene var det eneste de kunne, og dediserte dermed «Here Until Forever» til fansen.
Midtveis i settet ble vi forstyrret av soundchecken i teltet. Litt uheldig. «The Truth» ble levert i en litt slapp versjon, hvor publikum måtte stå for all synging på refrenget selv. Og under «Paralyzed», som for øvrig var den eneste låta fra «Siren Charms» og dermed ett av høydepunktene for undertegnede, forsvant lyden fra mikrofonen. Mikrofonen ble ikke fiksa før i aller siste refreng, og hele låta ble dermed ødelagt. Før siste låt «Take This Life» fikk vi følgende sjarmerende gloser fra Anders Fridén: «Nu går vi för att dricka sprit, kan vi få en liten cirkel pit innan vi lämnar Norje?» Men mens Europe og Kvelertak altså presterte å engasjere til moshpit, så sleit In Flames med å få til dette i Kvinesdal. Tydeligvis var det rock’n’roll, ølkasting og mest mulig rølping som gjaldt der i bygda. Deretter gikk bandet av scenen til Soundgardens «Black Hole Sun» på anlegget.
Jeg synes det er kjipt med band hvor vokalisten er det svakeste leddet. Resten av bandet var tight som bare det, men vokalen fungerte ikke optimalt live. Fridén gjør seg nok best i studio. Det ble litt for mye ukontrollerte vendinger mellom synging og growling, i en og samme strofe. Hva med å vurdere en egen growler i bandet, så Fridén kan konsentrere seg om clean vokalen? Men som vanlig skal de ha skryt for fet lysproduksjon. 4/6
In Flames
Norway Rock er en festival som tydelig er drevet av noen ildsjeler som brenner for å sette Kvinesdal på rockekartet. Og det er imponerende hva de har fått til på en liten plass som dette. Men er det nok til at det er liv laga for denne festivalen? Det var skuffende lite publikum, såpass lite at vi stiller oss undrende til om dette kan gå rundt. Festivalen kan neppe overleve ved å basere seg på lokalbefolkningen, som tydeligvis først og fremst kommer fordi det skjer noe i bygda og ikke nødvendigvis på grunn av musikken. Makan til rølpete publikum, med manglende respekt for bandene, har jeg knapt sett på noen festival. Og for å lokke publikum til å komme langveisfra trenger de muligens noen mer spesielle band som man ikke har mulighet til å se i storbyene rett som det er. Det er tross alt ikke verdens navle dette.
Det virket som hele bygda var sysselsatt i forbindelse med denne festivalen. På godt og vondt. Og det var nok en del av dem som ikke var vant til å jobbe i serviceyrker. I tillegg var det flere vektere som umulig kan jobbe som ordensvakter til daglig, ettersom de var mer opptatt av å røyke ferdig rullingsen sin enn å sjekke veskene til folk. Litt uheldig i disse dager hvor vaktholdet har blitt strengere enn før på andre festivaler. Og kroppsvisitering var et fremmedord her. Men dette gjenspeiler vel bare lokalbefolkningens noe naive holdning til hva som foregår i resten av verden. Vi fikk selv erfare, på ikke fullt så hyggelig vis, at de åpenbart ikke er vant til å se mennesker med en annen hudfarge enn seg selv. Litt spesielt.
Ellers kunne informasjonen vært noe bedre. For eksempel ble det ikke annonsert noe sted at Ozzmosis, som skulle avslutte fredagen i teltet, hadde trukket seg. Dette kunne de med fordel ha oppdatert i det digitale programmet på nettsiden. Vi visste dette heldigvis på forhånd, men kun på grunn av informasjon fra bandet selv. Det kom heller ikke som noen overraskelse at bandet til festivalsjefen sjøl, Heatseekers, ble satt inn som erstatter, men heller ikke dette ble annonsert. Mattilbudet var heller ikke noe å skrive hjem om, attpåtil var det meste av maten kald. Det kan jo være lurt å se an hvor mye publikum det er før man steiker opp en bønsj med burgere, eller lager ferdig tortillawraps til en hel armé.
Men bortsett fra dette koste vi oss med to lange dager på festival, til tross for litt regn og kulde, samt relativt mye mygg og knott. Og vi ble tatt godt hånd om i presseteltet. Også må vi bare få skryte litt av drosjesentralen i Flekkefjord for upåklagelig service.