Fredag 20. november 2015
Svenske Mustasch ga ut sin åttende fullengder i september, og for å promotere dette albumet la de turen innom Rockefeller en fredag i november. Den nye skiva heter «Testosterone» og man skulle tro den besto av macho låter om damer og øl. Men i stedet har den et softere uttrykk, både i form av flere rolige låter og tekster som handler mer om å være mann nok til å stå opp for andre, og være mann nok til å kjenne sine mykere sider. Mulig Ralf Gyllenhammar har havnet i midtlivskrisa og prøver å finne seg selv.
På scenen ser han imidlertid ut som han har funnet seg selv. Og vokalprestasjonene som av og til kan synes å ha litt lite flyt i språket på plate, fungerer mye bedre live. Det oser testosteron av dette showet. Første låt er «Be Like A Man» som er første singel fra nevnte testosteronskive. Vi blir servert totalt fem låter fra dette albumet, som naturlig nok utgjør brorparten av kveldens repertoar. Under låt nummer to, «Black City», ble fotografen vår dratt opp på scenen av Ralf selv, og vi var derfor heldige og fikk knipset noen bilder av gutta tatt fra scenen.
Midt i settet, etter «Heresy Blasphemy», får vi en trommesolo hvor vi blir presentert for deres nye trommis Robban Bäck, den fjerde i rekken faktisk. Etter en del utskiftninger bak trommesettet får vi håpe de nå har landet på rett mann, Robban har i hvert fall sluttet i både Eclipse og Ammunition for å satse fullt på Mustasch.
Nesten alle studioalbumene er representert denne kvelden, med unntak av tredjeskiva «Powerhouse». Siste ordinære låt er «Double Nature» fra «Latest Version Of The Truth», før de takker for seg. De kommer selvfølgelig ut igjen, og gjør fire ekstra låter. Først ut er «Yara’s Song» fra det nyeste albumet, etterfulgt av «Angel’s Share», hvor en ivrig publikummer deler ølen sin med Ralf. Deretter kommer «Parasite» fra EPen ved samme navn, og helt til slutt setter Mr. Gyllenhammar punktum helt alene, med «Dreamers», en ballade fra «Testosterone».
En suveren kveld som kort kan oppsummeres med at dette er diesel-hardrock som er enda bedre live enn på plate.
5/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Ellen Palmeira