Fredag 9. februar 2018
I fjor høst slapp a-ha sin liveutgivelse «MTV Unplugged – Summer Solstice», og er nå ute på veien for å bringe konsertopplevelsen ut til flere folk enn de som fikk gleden av å være tilstede under de to intimkonsertene som ble spilt inn på Giske i fjor sommer. Det mest overraskende med denne utgivelsen må vel være at MTV fortsatt holder på med Unplugged-konseptet. Hvem skulle trodd at reality-kanalen fortsatt hadde noe som helst med musikk å gjøre.
På «Summer Solstice» ble vi presentert for to flunkende nye låter, hvorav «This Is Our Home» fikk det ærefulle oppdraget å åpne ballet i Spektrum, og det ble tidlig klart at strykerne skulle bli essensielle for stemningen denne kvelden. Publikum våknet litt mer til liv da «Lifelines» fulgte som låt nummer to.
Dernest tok Magne Furuholmen ordet og presenterte kveldens gjesteartist. Susanne Sundfør faktisk. Den så jeg ikke komme. Ikke et vondt ord om Susanne Sundfør, jeg er veldig glad i hennes eget materiale, men jeg er redd den fantastiske «I’ve Been Loosing You» nå bare ble en skygge av seg selv. Sundfør startet låta på egenhånd, og brukte dessverre litt tid på å komme seg helt inn. På plata har de fått med seg Lissie på vokal, uten at jeg synes det heller er noen innertier. Jeg foretrekker en litt rundere vokal sammen med Morten Harket sin stemme, og tok meg i å savne Anneli Drecker som de har hatt med seg ved flere anledninger tidligere.
En litt jazzete versjon av «This Alone Is Love» ble spilt, hvor både lysshow og videoskjermer ble tatt i bruk for første gang, før «Forever Not Yours» utpekte seg som den beste låta så langt i settet. Her kom både Harket og celloen veldig tydelig frem. Etter «Analogue» fikk vi følgende gloser fra Furuholmen: «Vi bare fortsetter vi. Dette er først og fremst en musikalsk reise. Showet er som det er, vi sitter og spiller». Og etter den oppklaringen leverte de en finfin sittende versjon av «Manhattan Skyline».
«Foot Of The Mountain» ble visualisert med illustrasjoner av trær på bakskjermen, som ved låtas slutt gikk over i en film med norsk vinterveier som vitnet om at det var dags for «Stay On These Roads». For øvrig de samme bildene som ble brukt i videoen til «Lifelines». Jeg får vel ikke mange på nakken når jeg utnevner denne til a-has aller vakreste låt. Den ble også ett av kveldens desiderte høydepunkter, og var definitivt den låta som kledde dette formatet best. Mye fordi den akustiske versjonen ligger såpass tett opptil originalen. Strykerne fremkalte sågar gåsehud på et tidspunkt. Og Morten beviste at han fortsatt har kontroll på stemmen.
Deretter var det tid for kveldens andre nyskrevne låt, «A Break In The Clouds», som ble akkompagnert av mer norsk naturlandskap fra samme film. Så ble alle skjermer slått av og hele scenen lå plutselig badet i rødt lys mens vi fikk en helt nedstrippet versjon av «Memorial Beach», hvor Paul Waaktaar-Savoy gikk over til kassegitar. En fin versjon med en like fin stemning. Etter en flott strykeravslutning på «Over The Treetops» benyttet Magne sjansen til å presentere bandet. Vi fikk vite at de har reist hele Europa rundt med det samme bandet, og at hele gjengen er norsk. I tillegg til hovedpersonene selv var det syv andre musikere på scenen som trakterte tangenter, bass, trommer, cello, bratsj, fiolin, saksofon og mer til.
En av aftenens overraskelser var at jeg skulle komme til å tildele «Living A Boy’s Adventure Tale» en favorittplassering. Dette er en låt jeg tydeligvis liker bedre i dag enn jeg gjorde på 80-tallet, og den gjorde seg godt i akustisk utgave. «Scoundrel Days» klarte seg også bra, i en mørk og melankolsk drakt. Dog er originalen et par hakk hvassere. Lysshowet tok seg opp en hel del under denne låta, og bakskjermen viste en film med hav. På plata er Ian McCulloch fra Echo & The Bunnymen med på vokal, men her klarte Harket seg ypperlig alene. Et annet eksempel på det var «Summer Moved On». Alison Moyet gjestesynger på plata, men her fikset Harket biffen vel så bra på egenhånd.
Så var det endelig tid for et par monsterhits fra debutskiva «Hunting High And Low». Og først ut var tittelsporet. På dette tidspunktet var det tendenser til skravling i salen, for første gang denne kvelden heldigvis. Men makan til timing! Vet ikke folk at dette er en av norgeshistoriens flotteste poplåter? Vel, gutta leverte i hvert fall en vakker versjon – det skal mye til for å ødelegge denne låta. Magne ønsket Susanne Sundfør velkommen tilbake til scenen, med følgende unnskyldning: «Beklager, jeg vet det er smertefullt å stå mellom tre a-ha-karer». Hvorpå Morten ganske så kjapt parerte med «Det er smertefullt å stå mellom to! Men nå er vi i hvert fall to om det». Derpå rundet de av hovedsettet med «The Sun Always Shines On TV». På albumversjonen er det Ingrid Helene Håvik fra Highasakite som står for den kvinnelige vokalen, men her stikker nok Sundfør av med seieren. Likevel foretrekker jeg helst Harket alene. Og med det gikk de av scenen.
Da de kom inn igjen fikk Morten Harket æren av å presentere første låt. «Da tar vi en låt til. Og det er ikke noen hvilken som helst låt, spesielt ikke for meg», begynte Harket før han fortalte historien om første gang han så Magne og Paul på scenen på Asker gymnas i 1979, hvor de spilte «Sox Of The Fox» (eller «The Vacant» som den het på det tidspunktet) med bandet Bridges. En låt som forandret alt for Harket, i følge ham selv. «Det har tatt meg 30 år å få dem til å gjøre denne», kunne han avsløre, før de omsider gjorde nettopp det. Denne ble fulgt opp av den noe mer kjente «The Living Daylights», som opplevdes en tanke tammere enn originalen. Ikke så rart kanskje, det blir vel omtrent som å sette opp James Bond på Nationaltheatret. Men låta tok seg heldigvis opp midtveis. Deretter kom alle musikerne frem på scenekanten for å takke for seg, og dermed forlot de scenen nok en gang – til stående ovasjoner.
Etter enda en liten pust i bakken kom de tre hovedpersonene tilbake og stjal rampelyset alene. Morten lurte på om vi ville ha en liten nattaballade. Det ville vi selvfølgelig, for vi visste at det var den uunngåelige «Take On Me» som ventet oss. Og de serverte en versjon som var mye bedre enn fryktet på forhånd. Ikke hadde jeg trodd at låta skulle kle å gå fra synthpop til en nedstrippet piano- og kassegitarversjon. En positiv overraskelse, selv om originalen naturligvis fortsatt er eldst.
Totalt sett en hyggelig kveld i Oslo Spektrum, med både nye og nostalgiske låter. Generelt vil jeg si at de ikke helt har klart å erstatte det karakteristiske drivet i sine største hits i dette nedstrippete formatet, til tross for at strykerne absolutt tilfører låtene noe. Flest låter fikk vi fra deres tre første album fra 80-tallet, med innslag fra resten av katalogen – med unntak av «Cast In Steel» (2015) og «East Of The Sun, West Of The Moon» (1990). Noen godlåter glimret riktignok med sitt fravær, som for eksempel «Crying In The Rain», «Cry Wolf», «Velvet» og «Move To Memphis».
4/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Anne-Marie Forker