Dimmu Borgir | Eonian

Nuclear Blast

Dimmu-Borgir-EonianDimmu Borgir har ikke gitt ut noe nytt materiale siden 2010, og da sier det seg selv at forventningene til årets utgivelse var skyhøye. Og da er det en sann glede å kunne erklære at «Eonian» innfrir forventningene – og litt til!

Jeg hadde ikke kommet lenger enn halvveis ut i åpningssporet «The Unveiling», ved første gjennomlytting, før jeg skjønte at jeg kom til å like denne plata. Men etter å ha hørt igjennom hele albumet satt jeg igjen med et førsteinntrykk som tilsa at skiva manglet noen «hits» som skilte seg ut, slik som forgjengeren «Abrahadabra» har i form av «Gateways» og «Dimmu Borgir». Men jeg skjønte også kjapt at her var det så mye informasjon at det var vanskelig å absorbere og danne seg et skikkelig inntrykk etter kun én gjennomlytting. Og det skulle vise seg å stemme etter å ha hørt den gjentatte ganger. Skiva er definitivt en grower, som det heter på godt norsk. Og etter å ha hørt en del på den innser jeg at de aldri har prøvd å lage noen låter som stikker seg mer frem enn andre, snarere har de prøvd å skape en helhet med sømløse overganger mellom sporene. Og når man kommer under huden på skiva oppdager man at de virkelig store låtene er der likevel.

Man kan kanskje si at «Eonian» er en slags videreføring av «Abrahadabra», samtidig som de utforsker sine egne grenser med dette albumet. Låtsnekringen er det hovedtrioen Shagrath, Silenoz og Galder som har stått for, men Gerlioz (keyboard) og Daray (trommer) er fortsatt med videre. Det samme er kammerkoret Schola Cantorum, og denne gangen har de fått enda mer plass enn på «Abrahadabra». Faktisk føles det som om det er mer kor og mindre Shagrath på dette albumet, og ifølge ham selv er det ikke viktig for ham å være mest mulig med selv hvis det gagner plata å gjøre noe annet. En bra innstilling. Jeg synes bruken av vokal og kor er balansert på en ypperlig måte gjennom hele skiva. Jeg liker bandets utvikling, og jeg liker at de ikke er redde for å eksperimentere. Bandet har uttalt at de med «Eonian» har prøvd å lage et album med filmatisk preg. Det har de fått til. Lyrisk har plata et gjennomgående tema som handler om illusjonen av tid.

Albumet åpnes av den særs melodiøse «The Unveiling», med noen aldeles nydelige pianotoner. Noe som i grunnen er gjeldende for hele plata. Denne følges opp av første singel «Interdimensional Summit», og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor denne er valgt som singel. Den er ekstremt melodiøs, og når koret messer «There are no coincidences» i refrenget er det vanskelig å ikke synge med. I «Ætheric» messer de videre med «To govern thyself, you must know your darkness». En heftig låt med store kontraster, som bare blir bedre og bedre over tid. Under bridgen får man følelsen av å være midt i et ridderslag i middelalderen når koret synger «All is internal, all eternal, all rise and fall», før de blir avløst av lette pianotoner.

Deretter åpenbarer skivas desiderte høydepunkt seg, nemlig «Council Of Wolves And Snakes». For en latterlig bra låt! Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal beskrive den, den må bare høres. Introen virker inspirert av Ghost, og det føles som om noen muligens har hørt en hel del på «Meliora». Den innflytelsen kan for øvrig også anes i åpningslåta. I «Council Of Wolves And Snakes» har de eksperimentert med etniske innslag av urbefolkning, som i vårt tilfelle vil si samer. Mikkel Gaup bidrar med sjamanvokal, som på effektfullt vis blandes inn med både Shagrath og kor. I tillegg gjør Martin Lopez (Soen, ex-Opeth) en gjesteopptreden på voodootrommer. Sammen med fete riff, et melodiøst kor og eksepsjonelt fet vokal blir dette rett og slett det råeste jeg har hørt på lenge. Og jeg pleier vanligvis ikke å glede meg til bra låter er ferdige, men selv avslutningen på denne låta er steintøff.

I «The Empyrean Phoenix» må jeg nok en gang trekke frem både tangenter og det pompøse koret, som definerer mye av låta. «Lightbringer» har mye thrash i seg, og spesielt introen sender tankene til Metallica. Overgangene fra tunge riff til lette keyboardtoner gir låta et dramatisk uttrykk. «I Am Sovereign» er en dynamisk låt som skifter mellom seige gitarer på versene og melodiøse og harmoniske gitarer på refrengene som bryter råheten i låta. Og det hele toppes med majestetisk og stemningsfull korsang. I «Archaic Correspondence» står koret for det messende refrenget «Life is the trial, and the passage is death». «Alpha Aeon Omega» er en av de mest melodiøse låtene, hvor koret gjør hele refrenget på egen hånd, noe som gjør filmmusikkpreget ekstra fremtredende i denne låta. Albumet avsluttes med den instrumentale «Rite Of Passage». Man legger knapt merke til at det ikke er vokal her, fordi melodien er så vakker i seg selv. En perfekt måte å oppsummere denne musikalske reisen.

Det er nok de store kontrastene mellom det tunge og ekstreme, det majestetiske koret, pianobruken og de lette melodiene som gjør at denne skiva treffer meg rett i hjerterota. Det er lenge siden jeg har hørt en hel plate som frembringer så mye følelser. Og ulike følelser. Fra glede til gåsehud til klump i halsen. Og aldri hadde jeg trodd at jeg skulle komme til å bruke ordene vakkert og ekstremmetall i samme setning. Dette er strengt tatt ikke black metal, det er Dimmu Borgir. De har skapt sin helt egne sjanger, hvor de selv er mestere og pionerer.

Selv coveret på «Eonian» er forseggjort, og bekrefter at hele skiva er nøye gjennomtenkt og perfeksjonert ned til hver minste detalj. Artworken er laget av Zbigniew M. Bielak, som har jobbet med band som Ghost, Behemoth, Paradise Lost og Mayhem, og er like detaljert som musikken og gjenspeiler lyrikkens tema om uendelighet.

«Eonian» føles nesten som et comeback, etter så mange års fravær. Og hvilket comeback! De kunne vel ikke markert sitt 25-årsjubileum som band på en bedre måte. Det er mulig at blodfansen vil være skeptisk i starten, men jeg kan ikke skjønne annet enn at de vil digge skiva etter å ha gitt den noen sjanser. For den fortjener et dypdykk i materien, og den bør absolutt ikke spilles på shuffle. Jeg tror det er fullt mulig å like «Eonian» enten du har «Stormblåst» eller «Abrahadabra» som tidligere favoritt. Men det er absolutt en fordel å like både symfonisk musikk, ekstremmetall, klassisk musikk, kor og filmmusikk. Dette er pompøst, og det er mye. Jeg vil tro de også kan få en del nye fans med dette albumet, da jeg opplever det som en tanke mer tilgjengelig, samtidig som det er veldig komplekst. Så gjenstår det å se om dette kunstverket er like evigvarende og tidløst som tittelen tilsier.

6/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 04.05.2018