For 26. gang inviterte våre svenske naboer til Skandinavias beste rockefestival. Norway Rock satte kursen mot Norje for å se hva Sweden Rock hadde å by på i år. Årets plakat fristet med et variert tilbud, med alt fra gamle helter på avskjedsturné til avdankede helter som kanskje burde vært på avskjedsturné. Pluss noe nytt blod da heldigvis.
Foto Petter Stene
TORSDAG 8. JUNI
APOCALYPTICA: Den finske cellokvartetten feirer i disse dager at det er 20 år siden de ga ut sitt debutalbum «Plays Metallica By Four Cellos». Dette ble markert med en hel time viet til nettopp Metallica. På et særs energisk vis spyttet de ut følgende klassikere: «Enter Sadman», «Master Of Puppets», «Sad But True», «Nothing Else Matters», «Fight Fire With Fire», «For Whom The Bell Tolls», «Orion», «Battery», «Seek & Destroy» og «One». Under «Seek & Destroy» var Perttu Kivilaakso ute på catwalken, tidvis liggende på ryggen mens han spilte. Ganske så rått. Jeg pleier vanligvis å foretrekke musikk med vokal, men det er utrolig hva fire cellister og en trommis kan få til. Også hjelper det jo på at cello er et av de fineste instrumentene jeg vet om. En finfin start på dagen for undertegnede. 4/6 | Marianne Lauritzen
Apocalyptica
DORO PESCH’S WARLOCK: Doro dro oss igjennom et sett med låter fra Warlocks katalog, altså fra perioden 1984-1987. Nærmere bestemt ble faktisk hele sisteskiva «Triumph and Agony» spilt, kun ispedd ekstranumrene «Earthshaker Rock» og «True As Steel». Ergo ikke noe solomateriale denne gangen. Det er fortsatt futt i den tyske metalldronninga, ikke bare har hun masse energi på scenen, jaggu ser hun ikke smashing ut også i en alder av 53 år. «All We Are» må vel kunne sies å være Warlocks største hit, og denne fikk æren av å runde av det ordinære settet, ikke overraskende til allsang fra publikum. Etter tidligere nevnte ekstranumre avsluttet de med en cover av Judas Priests «Breaking The Law», en noe tam versjon som de like gjerne kunne vært foruten. Vi er vel alle enige om at hvis man skal gjøre en coverlåt så bør man tilføre låta noe nytt og gi den et personlig preg – og aller minst høres ut som karaoke, med tysk aksent. 3/6 | Marianne Lauritzen
Doro Pesch’s Warlock
ALTER BRIDGE: For to år siden spilte Myles Kennedy på Sweden Rock sammen med Slash, men denne gang var det tid for å gjeninnta den samme scenen med hans eget band Alter Bridge. De leverte en blanding av nye og gamle låter, hvor mine personlige høydepunkter var «Blackbird», «Crows On A Wire», «Open Your Eyes» og «Show Me A Leader». Førstnevnte levert med eminent innlevelse fra gitarist Mark Tremonti. Vi fikk en aldri så liten gitarsolobattle mellom Mark og Myles, før de avsluttet med «Rise Today». Myles Kennedy kan bli en smule slitsom å høre på i lengden, og attpåtil druknet vokalen litt i musikken så det var ekstremt vanskelig å høre tekstene. Dog er de likevel et knallbra liveband. 4/6 | Marianne Lauritzen
Alter Bridge
AEROSMITH: Til en intro med gamle bandbilder på storskjermene entret Aerosmith scenen, til det som etter sigende var deres siste konsert på svensk jord. Norge ble dessverre ikke tatt med i planene da denne avskjedsturneen ble satt opp, så vi var glade for å få denne siste muligheten på Sweden Rock. Og vi ble ikke skuffet. Bandet leverte til de grader – mer enn man kanskje kan forvente av en gjeng i slutten av 60-åra. Og at Steven Tyler fortsatt kan synge hersker det ingen tvil om. Her aner man ingen David Coverdale- eller Paul Stanley-tendenser. Tyler holder seg generelt ekstremt godt, og vet tydeligvis å ta vare på både kropp og stemmebånd – det er definitivt ikke alle 69-åringer som kler like godt å gå i barisen.
Passende nok snurret de i gang med «Let The Music Do The Talking», hvilket de fortsatte å gjøre de neste snaue to timene. De fulgte på med et energisk parti med «Young Lust», «Cryin’», hvor Tyler også dro frem munnspillet, «Livin’ On The Edge», hvor Tyler et øyeblikk befant seg liggende på ryggen på scenen mens han sang, og «Janie’s Got A Gun». Deretter viste de en film om Joe Perry som haiket fra Kristianstad til Norje, mens de satte igang en dobbel dose Fleetwood Mac-låter; «Stop Messin’ Around», hvor Perry også fikk bidra med vokal, og «Oh Well». Førstnevnte ga de riktignok ut på coverplata «Honkin’ On Bobo», men her klinte de altså til med en låt til. Videre fulgte en 70-tallsperiode med «Mama Kin», «Back In The Saddle», «Chip Away The Stone» og «Sweet Emotion», før 90-tallshiten «I Don’t Want To Miss A Thing», samt «Rag Doll». Så var det duket for nok en coverlåt, denne gangen Beatles’ «Come Together», hvor Tyler og Perry rocket catwalken sammen.
«Dude (Looks Like a Lady)» avsluttet så hoveddelen av settet før de tok seg velfortjent liten pause mens catwalken ble rigget med piano. Vi hadde en anelse om hva som ventet oss; «Dream On» selvfølgelig. Steven Tyler tok plass bak pianoet og leverte velkjente toner, før han etter hvert fikk selskap av Joe Perry oppå pianoet. Mot slutten av låta var Tyler selv også å skue øverst på pianoet, i baris og slåbrok. En stadionkonsert blir ikke mye bedre enn dette. Enda en coverlåt skulle vi få før de ga seg, nemlig James Browns «Mother Popcorn», før de satte endelig punktum med «Walk This Way».
De leverte en bred settliste med låter fra 1973 til 2004 – de spilte ingenting fra sitt siste studioalbum fra 2012. Det eneste jeg har å utsette på denne konserten er at det er litt pussig å spille såpass mange coverlåter når man er på avskjedsturné og har et drøss av egne låter å ta av. Som for eksempel «What It Takes», «Angel» eller «Jaded». Men Aerosmith ble definitvt festivalens høydepunkt for undertegnede. 5/6 | Marianne Lauritzen
Aerosmith
FREDAG 9. JUNI
MUSTASCH: Fredag formiddag lå hovedscenen badet i strålende sol og det var dags for litt svensk testosteronrock av beste slag. Mustasch sparket i gang det hele med «Double Nature» og «Black City», før vi fikk et hat-trick med låter fra «Thank You For The Demon»-skiva, med det allsangvennlige tittelsporet avslutningsvis. Etter dette fikk Robban Bäck briljere en stund alene på trommene, men de fleste er vel enige i at trommesoloer hører hjemme på 80-tallet og rett og slett er ganske døllt i 2017. Det er mulig det hovedsakelig var for å vise frem bandets ferskeste medlem, men SÅ ny er han ikke lenger. Når det er sagt så gjorde Robban selvfølgelig ingen dårlig jobb.
Resten av settlista besto av en god blanding av gamle låter – for til min skuffelse spilte de ikke en eneste låt fra deres nyeste album «Testosterone». Litt spesielt. Er de virkelig ikke fornøyde med sin siste skive? Herfra kunne både «The Hunter» og «Breaking Up With Disaster» lett funnet plass i settet. Til gjengjeld fikk vi heller årets nye svenskspråklige låt «Änglahund» – en cover av Hasse Andersson som Mustasch gjorde som pauseinnslag under Melodifestivalen, hvor Hasse var programleder. Deretter avsluttet de med «I Hunt Alone».
Et titalls ganger i løpet av konserten spurte Ralf Gyllenhammar oss «Vill ni åka hem, eller vill ni ha mera hårdrock?». Det var ikke vanskelig for publikum å enes om det svaret. Bandet hadde god energi på scenen, og brukte catwalken flittig. De gikk av scenen til AC/DCs «For Those About to Rock (We Salute You)» på anlegget. Det vil si, Ralf ble værende igjen en stund og sang duett med Brian Johnson. 4/6 | Marianne Lauritzen
Mustasch
GOTTHARD: Det sveitsiske hardrockbandet Gotthard hadde jeg merkelig nok litt manglende kjennskap til på forhånd, og ble derfor positivt overrasket. Dette bandet som på tragisk vis mistet sin vokalist i en motorsykkelulykke i 2010 har etablert seg med sin «nye» vokalist Nic Maeder, som allerede har rukket å bidra på tre album. Deres siste plate «Silver» ble sluppet tidligere i år, og flere av låtene under dagens sett var hentet herfra. Ispedd gamle hits selvfølgelig. Det var gledelig å se at de har funnet en verdig arvtaker bak mikrofonen, men under «Heaven» lot de en gammel livevideo gå på storskjermene, med lyd fra originalvokalist Steve Lee. Det ble faktisk et litt rørende øyeblikk. Den latterlig allsangvennlige «Lift U Up» var lett å synge med på, uansett om man kunne den fra før eller ikke. Det samme gjaldt for så vidt også «Anytime Anywhere». Jaggu fikk vi ikke helgens andre versjon av Beatles-klassikeren «Come Together» også. Alt i alt en hyggelig affære en fredag ettermiddag. 4/6 | Marianne Lauritzen
Gotthard
RATT: Gamle avdankede 80-tallshelter er vel nærmest en del av Sweden Rock sitt varemerke, og her er Ratt intet unntak. Stephen Pearcy har blitt 60 år, men holder seg for så vidt brukbart. De åpnet med «Wanted Man» og «I’m Insane», men det var ikke før de siste fem låtene det tok litt av, med «Lay It Down», «You’re In Love», «Body Talk», «Back For More» og selvfølgelig «Round And Round». Undertegnede syntes det var bittelitt kjedelig og at halvannen time var i drøyeste laget. Til gjengjeld vinner Stephen Pearcy prisen for festivalens mest harry mikrofon. 3/6 | Marianne Lauritzen
Ratt
SCORPIONS: Det sto gamle helter på programmet som headliner for fredagen også, men hjelpes for en kontrast til Aerosmith. Jeg har nesten ikke ord for hvor skuffende konsertopplevelse dette var – det er 1,5 time jeg aldri får igjen, for å si det på den måten… Innledningsvis var lyden helt krise. Den tok seg bittelitt opp etter en stund, men var på ingen måte godkjent. At Klaus Meine aldri har hatt noen sølvstrupe er vel ingen hemmelighet, men at han fortsatt synger i en alder av 69 år er enda mer krise. Han hørtes ut som en nasal kråke med innestemme. For såpass lite kraft var det i stemmen hans nå, at den knapt bar over scenekanten. Ikke en gang da han pratet mellom låtene. Da er det kanskje på tide å kjenne sin besøkelsestid. Og at du etter mer enn 50 år i musikkbransjen ikke har blitt en døyt bedre i engelsk er også ganske fascinerende, den tyske aksenten var høyst tilstedeværende.
«Going Out With A Bang» fikk æren av å åpne ballet, etterfulgt av «Make It Real» og «Bad Boys Running Wild». «The Zoo» ble introdusert med følgende utsagn fra Klaus Meine: «We hate the Big Apple». Javel. Vi fikk også en 70-tallsmedley med «Top Of The Bill», «Steamrock Fever», «Speedy’s Coming» og «Catch Your Train». Midtveis i settet fikk gitarist Matthias Jabs briljere en stund, under den instrumentale «Delicate Dance». «Wind Of Change» ble dessverre en vits i forhold til hva den kunne vært – i det minste var publikum med på plystring og allsang, til fordel for Klaus Meine som trengte all den hjelpen han kunne få. Men dette var på ingen måte konsertens absolutte bunnpunkt. Det kom først da de fant ut at de skulle hedre Lemmy, siden de nå har fått med seg Mikkey Dee bak trommene. Snakk om å ha motsatt effekt – Lemmy må ha snudd seg i grava da han hørte kråka Meine prøve å synge «Overkill». Ja, jeg sier prøve, for han mestret det på ingen måte.
Etter denne horrible opplevelsen rundet de av med «Blackout» og «Big City Nights», før de tok seg en veltrengt pause på bakrommet, for så å komme på igjen med et hat-trick fra 1984-skiva «Love At First Sting»; «Coming Home», «Still Loving You» og helt til slutt «Rock You Like A Hurricane». En laber avslutning med en låt som ikke fikk det trøkket den fortjener. Bandet er for tiden på turné med albumet «Crazy World» fra 1991, men det var overraskende få låter vi fikk herfra. Faktisk bare «Send Me An Angel» og «Wind Of Change». Selv «Tease Me Please Me» uteble fra settlista. 2/6 | Marianne Lauritzen
Scorpions
LØRDAG 10. JUNI
THUNDER: Gamlegutta i Thunder rocker fortsatt, det beviste de denne solfylte formiddagen hvor de var første band ut på hovedscenen. Og vokalist Danny Bowes har såvisst fortsatt stemmen i behold, den har heldigvis ikke avtatt i takt med lengden på håret. Repertoaret besto hovedsakelig av låter fra debutskiva «Backstreet Symphony» fra 1990, forrige album «Wonder Days» fra 2015, samt årets nykommer «Rip It Up». Dessverre glimret både «Love Walked In» og «Low Life In High Places» med sitt fravær, men vi kan ikke få alt vi ønsker oss på en times lang settliste. Thunder er et band jeg har glemt litt siden starten av 90-tallet, men dette rocket såpass bra at jeg ble nødt til å trekke dem fram fra glemselen da jeg kom hjem. Og det er jo et godt tegn. 4/6 | Marianne Lauritzen
Thunder
SWEDEN ROCK SYMPHONY ORCHESTRA: Midt i solsteika på hovedscenen var det nå duket for symfonikonsert. Orkesteret heter til daglig Sweden Symphony Orchestra og ledes av dirigent Ulf Wadenbrandt. For anledningen var det 48 musikere på scenen, akkompagnert av kor, band og gjesteartister. Kompbandet besto av det svenske progrockbandet Freak Kitchen, samt den tidligare Magnum-keyboardisten Mark Stanway.
Seks kjente vokalister fikk synge to låter hver. John Lawton (Uriah Heep) bidro med «July Morning» og «Easy Livin’», før Tarja ga oss først sin egen sololåt «Love To Hate» dernest Nightwish-klassikeren «Nemo». Sistnevnte ble ikke helt ulik Nightwish, og her kom orkesteret virkelig til sin rett. Dernest var det Joe Lynn Turner sin tur til å entre scenen, med låtene «Rising Force (Yngwie Malmsteen) og «I Surrender» (Russ Ballard).
Så var det noen som hadde børstet støv av Nazareth-vokalist Dan McCafferty, som egentlig la opp karrieren for fire år siden. Som den gamle kroken på 70 år han har blitt måtte han nå sitte mens han sang «This Flight Tonight», og selvfølgelig «Love Hurts». Og selv om man kanskje burde la gamle helter få hvile i fred var det selvfølgelig stas å høre denne klassikeren med originalvokalisten, til tross for at stemmen av naturlige årsaker ikke lenger nådde de samme høyder.
Svenske Peter Tägtgren var nestemann ut på scenen, og vi fikk «Roswell 47» (Hypocrisy) og «Shut Your Mouth» (Pain). Med andre ord var det et relativt variert repertoar på programmet. Nok en svenske sto for tur, Joacim Cans fra Hammerfall serverte oss dere hits «Last Man Standing» og «Hearts On Fire». Etter min mening noe av det som funket best i dette konseptet.
Helt til slutt skulle de runde av med en låt hvor alle seks vokalistene skulle bidra sammen. Med så varierte sangere var de nesten nødt til å gå i baret her. Spesielt når de hadde valgt seg ut AC/DCs «Thunderstruck». Her er det bare å prøve å se for seg både Tarjas operalignende stemme og en rusten 70-åring så skjønner man at dette ikke ble særlig vakkert. Skal man sette sammen flere vokalister på en låt bør man sørge for å finne en låt som passer alle stemmeleier. Jeg likte symfonikonseptet, men skal de gjenta dette neste år bør de kanskje vurdere hva som er viktigst av kjente navn på plakaten eller stemmer som kler musikken. Kudos til dirigent Wadenbrandt som virkelig levde seg inn i rollen, og tydelig trivdes godt i et mer rocka landskap enn han muligens får bevege seg i ellers. 3/6 | Marianne Lauritzen
Sweden Rock Symphony Orchestra
IN FLAMES: For andre år på rad skulle festivalens siste dag headlines av et svensk band. Til delte meninger. I år var det In Flames sin tur, men etter min mening mestret de ikke oppgaven like bra som sine forgjengere i Sabaton. De sparket igang med «Wallflower» og «Alias», og resten av konserten fikk vi et variert repertoar fra nesten hele karrieren, med hovedvekt på fjorårets skive «Battles».
Før de skulle sette igang med «Here Until Forever» hadde de noen tekniske problemer, og Anders Fridén ble tvunget til å holde en lengre monolog. Det var da vi skjønte hvorfor det var litt lite publikumskontakt ellers i konserten, for her kom det mye vås. Samt en lite innovativ oppfordring om å huske å leve i nuet. Fridén var vel ikke akkurat nykter, det kunne både høres og ses, ettersom de for anledningen zoomet inn nærbilde av ham på storskjermene. Jeg synes for øvrig heller ikke han leverte en top-notch konsert vokalmessig, litt slapp og umotivert – jeg har definitivt hørt ham bedre før. Deretter rundet de av med «The Truth», «Paralyzed», «The Quiet Place», «The End» og «Take This Life».
Blir du bedt om å avslutte hele Sweden Rock så tar du oppgaven på alvor og leverer. Jeg synes de tok altfor lett på dette, i kontrast til Sabaton året før, som ikke kunne vært mer ydmyke. Til tross for at Anders Fridén midtveis i settet ymtet noe à la «Tenk at Steven Tyler har stått på denne scenen». Muligens har In Flames blitt såpass store – eller enda verre; tror at de har blitt såpass store – at de tok det som en selvfølge. Men skal man dømme utfra størrelsen på moshpiten, som strakte seg fra scenekanten og langt bakover, nesten helt frem til miksebordet, så var nok fansen fornøyd med kveldens konsert. For mange var det kanskje et friskt avbrekk fra all gæmlisrocken på festivalen. Selv syntes jeg det ble en smule platt og kjedelig. De skal ha pluss for en bra lysproduksjon. Og for å gå av scenen til Soundgardens «Black Hole Sun». Og med det forlot også vi arenaen for i år. 3/6 | Marianne Lauritzen
In Flames
Takk for oss Sverige, vi ses igjen neste år! Det blir spennende å følge med på bandslippene fremover. For var det en ting vi diskuterte en del på denne turen så var det hvor Sweden Rock er om typ fem år. Med dagens konsept som for det meste favner classic rock og gammel hardrock, begynner det å minske på alternativene. De fleste band innen sjangeren har enten begynt å falle fra eller har spilt der i løpet av de siste årene, så for ikke å gjenta seg selv for mye må de kanskje tenke litt nytt hva gjelder sjangre. Fremtiden vil vise. Vi heier uansett på svenskene!